Det har han nemlig ikke vært hittil. Så langt han han vært agnostiker. Dvs. i den nest siste boka han skrev erklærte han at: "En skaper kan ikke utelukkes". Denne posisjonen har han sånn sett arvet etter Isaac Newton som hevdet at: "Intet kan oppstå av kaos". Derfor, ifølge Newton, måtte det finnes en skaper.
Det er denne kaos-påstanden som fascinerer meg. Jeg har nemlig aldri godtatt den. Mitt synspunkt er helt omvendt: "Kaos er en forutsetning for at noe kan oppstå". Jeg skal forsøke meg på en veldig forenklet analogi. Anta at det er mulig å skape et sokkemonster ved en helt spesiell sammensetning av sokker i forskjellige farger. Da vil sjansen, etter mitt skjønn, være større for at man skulle komme til å sette sammen den rette kombinasjonen av sokker, dersom sokkene var tilfeldig (altså kaotisk) distribuert i skuffen, fremfor ordnet i par. Hvis vi forestiller oss at man skulle fange en armfull sokker i stummende mørke, uten å kjenne til på forhånd hvordan denne kombinasjonen av sokker for å danne et sokkemonster, skulle se ut.
Altså jo mer kaotisk atomer var distribuert på planeten i dens spede begynnelse, jo større vil muligheten for at akkurat den spesielle kombinasjonen som skulle til for at liv skulle kunne oppstå, være.
Så jeg vil gjerne stille Newtons påstand på hodet og si: "Alt kan oppstå av kaos". Fordi sannsynligheten for at en helt bestemt kombinasjon skal kunne oppstå er størst der hvor alle de enkelte bestanddeler som skal til for å danne en slik kombinasjon, er vilkårlig distribuert.
Jeg har dessverre ikke lest boka til Hawkings ennå, fordi den ikke vil bli utgitt før 07.09.2010, men jeg skal lese den så fort som jeg kan skaffe den. Den kan skaffes på akademika.no og på amazon.com.
Så vidt jeg har forstått av forhåndsbeskrivelsen av denne boka, så er Hawkings posisjon at det ikke er behov for noen hypotese om en skaper, fordi gravitasjonen er tilstrekkelig til å "ordne" materien. Dermed er det ikke behov for noen skaper(ordner) for å skape liv av kaos.
fredag 3. september 2010
onsdag 25. august 2010
Forsømt blogg ...
er jo dette blitt etterhvert. Jeg tror det er flere grunner til det. En av dem er at jeg jo helst ville blogge om seiling. Det er det blitt veldig lite av i sommer. Det har vært en dårlig sommer her. Det har blåst sydvest omtrent hver eneste dag. det er veldig kjedelig for en som holder til innerst i Oslofjorden. De betyr å krysse seg ut gjennom fjorden i veldig langsom fart. Det har altså ikke blitt så mye seiling å blogge om.
Den andre grunnen tror jeg er at jeg for tiden lever veldig stille og rolig. Dermed så skjer det ikke så mye å blogge om i livet mitt for tiden.
En tredje grunn kan kanskje være at bloggere trenger lesere? Jeg kan merke at jeg i blandt savner opplevelsen av at det faktisk er noen som leser bloggen. Dvs. jeg vet at jeg har to lesere, hvor av en av dem har registret seg som følger. Er det flere enn disse to mon tro? Registrer deg gjerne som leser eller legg inn en kommentar til innleggene, en gang i blandt.
Tiden kan være inne for en beskrivelse av båten, i tilfelle av at jeg har flere lesere. 50% av leserne kjenner båten veldig godt, så hittil har det ikke vært det helt store behovet.
Båten er bygget i 1960. Det var før båter ble serieprodusert. De er tegnet av en kjent svensk båtkonstruktør som heter: Olle Enderlein. Sånne båter som det bare finnes én av kalles gjerne for One Off. Altså at det bare finnes en enkelt. Konstruktøren selv kaller båten for Konstruksjon nr. 263, 1959, havkrysser 30,72 kvm (kvadratmeter seil). Den har en (altfor) liten motor, en Volvo Penta MD 1, dvs. 7,5 hestekrefter. I praksis vil det si at i motvind og eller motsrøm, så står den helt stille. Eller for å si det på en annen måte. Uten vind og strøm driver den båten fremover i 3 knop, så den står stille dersom motvind og -strøm tilsammen utgjør 3 knop.
Imidlertid seiler den utrolig bra. Hittil er toppfart for seil 6,7 knop i ca. 7 8 M/S vind. den er langkjølt og får bra høyde mot vinden. Dessuten er kjølvekten på ca. 40% dvs. at den har et godt rettende moment, dvs. at det skal mye til før den krenger noe særlig.
Den andre grunnen tror jeg er at jeg for tiden lever veldig stille og rolig. Dermed så skjer det ikke så mye å blogge om i livet mitt for tiden.
En tredje grunn kan kanskje være at bloggere trenger lesere? Jeg kan merke at jeg i blandt savner opplevelsen av at det faktisk er noen som leser bloggen. Dvs. jeg vet at jeg har to lesere, hvor av en av dem har registret seg som følger. Er det flere enn disse to mon tro? Registrer deg gjerne som leser eller legg inn en kommentar til innleggene, en gang i blandt.
Tiden kan være inne for en beskrivelse av båten, i tilfelle av at jeg har flere lesere. 50% av leserne kjenner båten veldig godt, så hittil har det ikke vært det helt store behovet.
Båten er bygget i 1960. Det var før båter ble serieprodusert. De er tegnet av en kjent svensk båtkonstruktør som heter: Olle Enderlein. Sånne båter som det bare finnes én av kalles gjerne for One Off. Altså at det bare finnes en enkelt. Konstruktøren selv kaller båten for Konstruksjon nr. 263, 1959, havkrysser 30,72 kvm (kvadratmeter seil). Den har en (altfor) liten motor, en Volvo Penta MD 1, dvs. 7,5 hestekrefter. I praksis vil det si at i motvind og eller motsrøm, så står den helt stille. Eller for å si det på en annen måte. Uten vind og strøm driver den båten fremover i 3 knop, så den står stille dersom motvind og -strøm tilsammen utgjør 3 knop.
Imidlertid seiler den utrolig bra. Hittil er toppfart for seil 6,7 knop i ca. 7 8 M/S vind. den er langkjølt og får bra høyde mot vinden. Dessuten er kjølvekten på ca. 40% dvs. at den har et godt rettende moment, dvs. at det skal mye til før den krenger noe særlig.
onsdag 28. juli 2010
Gjærbakst i båten.
Min lille seilbåt har ikke plass til en gasskomfyr. Men her forleden så kom jeg over en praktisk oppfinnelse, miniovnen "Omnia". Den ser sånn ut.
Første forøk med denne oven var å bake poteter. Jeg har en svakhet for bakte poteter med paprikasmør. Det var helt vellykket. Potene var jevnt stekt både over og under.
Så var tiden inne for å forsøke med brød. Først målte jeg opp karet for å se hvor stor plass det var i det. Karet rommet ca. 1,5 liter. Forutsetningsvis dobler deigen størrelse når den hever, så jeg laget en deig som var 8,5 dl. Etter mine erfaringer skal mel og vann blandes i forholdet 1: 2,4. Altså 2,4 ganger så mye mel som vann. da blir deigen brukbar. 2,5 dl vann og 6 dl mel. Deigen ble litt løs, så jeg måtte elte inn ca. en neve før den ble helt fin.
Det er jo et deilig vær i dag. Riktig et brøddeighevingsvær. Så deigen hevet fint. Så knadde jeg luven ut av den, rullet deigen i en pølse og la den ned i formen til etterheving. Etter å ha etterhevet 1 time i formen tente seg så det minste gassblusset og satte det på lavbluss. Det fungerer ikke helt. Åpningen i formen er såvidt vid at flammen bare treffer den innerste veggen i formen så skorpen blir mye mørkere på innsiden enn på utsiden. Så neste gang skal jeg brukte det andre blusset som er større.
Men brødet smakte akkurat sånn som nystekt brød skal smake.
Første forøk med denne oven var å bake poteter. Jeg har en svakhet for bakte poteter med paprikasmør. Det var helt vellykket. Potene var jevnt stekt både over og under.
Så var tiden inne for å forsøke med brød. Først målte jeg opp karet for å se hvor stor plass det var i det. Karet rommet ca. 1,5 liter. Forutsetningsvis dobler deigen størrelse når den hever, så jeg laget en deig som var 8,5 dl. Etter mine erfaringer skal mel og vann blandes i forholdet 1: 2,4. Altså 2,4 ganger så mye mel som vann. da blir deigen brukbar. 2,5 dl vann og 6 dl mel. Deigen ble litt løs, så jeg måtte elte inn ca. en neve før den ble helt fin.
Det er jo et deilig vær i dag. Riktig et brøddeighevingsvær. Så deigen hevet fint. Så knadde jeg luven ut av den, rullet deigen i en pølse og la den ned i formen til etterheving. Etter å ha etterhevet 1 time i formen tente seg så det minste gassblusset og satte det på lavbluss. Det fungerer ikke helt. Åpningen i formen er såvidt vid at flammen bare treffer den innerste veggen i formen så skorpen blir mye mørkere på innsiden enn på utsiden. Så neste gang skal jeg brukte det andre blusset som er større.
Men brødet smakte akkurat sånn som nystekt brød skal smake.
torsdag 15. juli 2010
Skippern har alltid rett ...
... er jo en påstand de fleste av oss har akseptert som en grunnleggende sannhet om sjømannskap. Forskning har vist at dette ikke er tilfelle. Det er slett ikke en følge av sjømannskap, men en følge av eierskap. denne forståelsen av kapteinens rolle opprinnelig er knyttet til den egelske merkantile marine. Den hadde et landbasert eierskap, bestående av rike handelsmenn, med en en kaptein som guvernør for eierne ombord. den engelske lovgivningen forsvarte og forklarte denne forståelsen av kapteinens rolle for å sikre de merkantile interessene i fartøyene som seilte langt, bl.a til koloniene for gjøre eierne rike.
Sjørøvere, eller mer presist fribyttere, til forskjell fra kaprere, hadde demokrati ombord, hvor kapteinen var valgt og bare hadde kommandorett under strid. Eller under seilaset var den kvartermester som bestemte og bl. a. fordelte byttet. De hadde også forsikring i tilfelle av skade i kamp.
Det er jo samtidig sjarmerende at kvartermester fortsatt er en grad i sjøforsvaret. Riktignok noe tilsvarende en sersjant, men likevel.
De som gjerne vil lese originalartikkelen om dette temaet kan følge denne linken her.
Kaprere, dvs. sjørøvere med kaperbrev fra kongen var jo også eid av redere på land og hadde dermed samme eierskap og samme regelverk som den merkantile flåte.
Så det er nok best at skipperen oppfører seg ordentlig til neste valg eller risikere h*n å bli avsatt av kvartermesteren.
Sjørøvere, eller mer presist fribyttere, til forskjell fra kaprere, hadde demokrati ombord, hvor kapteinen var valgt og bare hadde kommandorett under strid. Eller under seilaset var den kvartermester som bestemte og bl. a. fordelte byttet. De hadde også forsikring i tilfelle av skade i kamp.
Det er jo samtidig sjarmerende at kvartermester fortsatt er en grad i sjøforsvaret. Riktignok noe tilsvarende en sersjant, men likevel.
De som gjerne vil lese originalartikkelen om dette temaet kan følge denne linken her.
Kaprere, dvs. sjørøvere med kaperbrev fra kongen var jo også eid av redere på land og hadde dermed samme eierskap og samme regelverk som den merkantile flåte.
Så det er nok best at skipperen oppfører seg ordentlig til neste valg eller risikere h*n å bli avsatt av kvartermesteren.
lørdag 10. juli 2010
Vi kommer aldri lengre enn til Drøbak ...
het en revyvise en gang for 100 år siden. I dag sitter skoen på den andre foten. man kommer alltid lengre enn til Drøbak. Dvs. Man kommer i hvert fall ikke til Drøbak, med båt. Følgelig må man seile lenger, den ene eller den andre retningen.
Det var sånn at vi hadde avtalt med noen venner som bor i Drøbak at vi skulle besøke dem der. Så vi kastet loss torsdag formiddag og det var fremdeles sydvest så vi fikk en deilig tur nordover fra Soon med vinden i ryggen, for en gangs skyld. Men da vi kom til Drøbak var det slett ingen ledige gjesteplasser. Askepott ville på Sightseeing så vi seilte inn syd for Kaholmen mens jeg fortalte og forklarte om jeteen og hvorfor vi måtte seile gjennom stakene. Deretter seilte vi nordover og kikket litt på havnen i Oscarsborg, men den fristet ikke så vi dro videre mot Håøybukta. Der var det heller ikke så god plass, dessuten var det satt ut noen gule badebøyer på mitt favorittsted. Østre Dragsund lå for åpent for den skiftende sydlige vinden, så vi fortsatte mot Bjørnehodebukta, men tok en tur inn i Dragsund for å se. Der var det nesten ingen båter så vi fant oss en plass med hekkanker og fortøyning i brygga.
Det er virkelig lunt og fint i Dragsund og denne gangen var det heller ingen småjævler som freste rundt i joller. Vi tok oss en tur på land, langt nok til å konstantere at det var satt opp en utedass. Det er jo greit å vite når man ligger i en sånn utehavn. Fordi i sånne uthavner er det en formidabel sosial kontroll. Det er nemlig alltid noen som holder til der mer eller mindre bestandig. De har møbler på brygga. Stoler og bord med duk og en liten blomsterpotte på bordet. Jeg tror damene markerer revir med sånne små blomsterpotter. Menn derimot tenner et lite bål. Det var ingen tvil om hvem som bestemte på brygga i Dragsund, da skipperen i den båten som lå på den beste plassen, altså den hvor det ikke er plass til andre båter på babord side, da han samlet sammen noen kvister og kubber og tente seg et lite bål.
Nå skjønner jeg også hvorfor de har joller med motor på. De drar nemlig hjem til Tofte for å hente avisen i postkassa. Det var tydelig å se sammenhengen mellom de ulike båtenes motorkraft og plassering på brygga. Stor motorkraft er noe man har for å komme førstemann til nærmeste uthavn. Dermed så er utgiftene til diesel heller ingen stor bekymring. De seiler neppe mer en ca. 2 minutter. Altså den tiden tar å kjøre motorbåt fra Tofte til Dragsund. Har man glemt saltet så er det bare å frese hjem i jolla. Men det gikk stille for seg. De spilte ikke høy musikk og skrålte ikke i natten.
På fredag morgen kastet vi så loss, for i havneboka vår sto at det var gjesteplasser på Husvik. Det er ikke sant. Heitmann benektet iherdig at det ikke var noen gjesteplasser der, så da ble vi så sure på hele Drøbak at vi seilte hjem til bøya på tre timer og dro ut igjen til våre venner i Drøbak i bil.
Det var sånn at vi hadde avtalt med noen venner som bor i Drøbak at vi skulle besøke dem der. Så vi kastet loss torsdag formiddag og det var fremdeles sydvest så vi fikk en deilig tur nordover fra Soon med vinden i ryggen, for en gangs skyld. Men da vi kom til Drøbak var det slett ingen ledige gjesteplasser. Askepott ville på Sightseeing så vi seilte inn syd for Kaholmen mens jeg fortalte og forklarte om jeteen og hvorfor vi måtte seile gjennom stakene. Deretter seilte vi nordover og kikket litt på havnen i Oscarsborg, men den fristet ikke så vi dro videre mot Håøybukta. Der var det heller ikke så god plass, dessuten var det satt ut noen gule badebøyer på mitt favorittsted. Østre Dragsund lå for åpent for den skiftende sydlige vinden, så vi fortsatte mot Bjørnehodebukta, men tok en tur inn i Dragsund for å se. Der var det nesten ingen båter så vi fant oss en plass med hekkanker og fortøyning i brygga.
Det er virkelig lunt og fint i Dragsund og denne gangen var det heller ingen småjævler som freste rundt i joller. Vi tok oss en tur på land, langt nok til å konstantere at det var satt opp en utedass. Det er jo greit å vite når man ligger i en sånn utehavn. Fordi i sånne uthavner er det en formidabel sosial kontroll. Det er nemlig alltid noen som holder til der mer eller mindre bestandig. De har møbler på brygga. Stoler og bord med duk og en liten blomsterpotte på bordet. Jeg tror damene markerer revir med sånne små blomsterpotter. Menn derimot tenner et lite bål. Det var ingen tvil om hvem som bestemte på brygga i Dragsund, da skipperen i den båten som lå på den beste plassen, altså den hvor det ikke er plass til andre båter på babord side, da han samlet sammen noen kvister og kubber og tente seg et lite bål.
Nå skjønner jeg også hvorfor de har joller med motor på. De drar nemlig hjem til Tofte for å hente avisen i postkassa. Det var tydelig å se sammenhengen mellom de ulike båtenes motorkraft og plassering på brygga. Stor motorkraft er noe man har for å komme førstemann til nærmeste uthavn. Dermed så er utgiftene til diesel heller ingen stor bekymring. De seiler neppe mer en ca. 2 minutter. Altså den tiden tar å kjøre motorbåt fra Tofte til Dragsund. Har man glemt saltet så er det bare å frese hjem i jolla. Men det gikk stille for seg. De spilte ikke høy musikk og skrålte ikke i natten.
På fredag morgen kastet vi så loss, for i havneboka vår sto at det var gjesteplasser på Husvik. Det er ikke sant. Heitmann benektet iherdig at det ikke var noen gjesteplasser der, så da ble vi så sure på hele Drøbak at vi seilte hjem til bøya på tre timer og dro ut igjen til våre venner i Drøbak i bil.
torsdag 8. juli 2010
Hvorfor skal Soon staves med to o'er?
Tyskeren hadde åpenbart Hansablod i årene. Vi ble vekket av hylende baugpropell da han skulle manøvrere seg ut fra brygga og vende båten mot sydvesten. Jeg skal ikke flire av baugpropell mer. Det var så vidt trangt at med den lengden han hadde på båten trengte han virkelig en baugpropell for å vende mellom flytebryggene. Jeg skal bare flire av båter som er spå store at de må ha baugpropell for å manøvrer i havner som ble laget lenge før noen kunne stave "baugpropell".
Askepott hadde invitert barn og barnebarn ut til Soon for å se på båten og dessuten ta med seg to kartonger rødvin, det er nemlig ikke noe vinmonopol i Soon. For tiden er vår favoritt blandt rødvinskartonger av merket "Avent". Det ble litt voldsomt å skulle lage mat til alle ombord, så vi gikk på Son, ikke Soon, kro. Kroa er dekorert med mange bilder med maritime motiver. Jeg forsøkte å forklare for en jeg antok var hovmesteren, at han ikke kunne stave Soon, som Son, når kroa tok mål av seg til å være et sted for folk med interesse for sjøen.
Grunnen til at Soon heter Soon med to o'er er at stedte fikk navn etter hollendere som formodentlig var like trøtte på å krysse seg ut av fjorden mot den evindelige sydvesten, så de tok seg en overnatting på dette stedet som de kalte for: "Soon water". Når man er kommet til Soon så kan man endelig begynne å krysse på noen lengre legger. Han så bare forvirret ut, men etterhvert skjønte jeg at det ikke var så underlig. Han var en av disse hyggelige svenskene som jobber i restaurantbransjen og gjør et restaurantbesøk til en god opplevelse. dert er jo merkelig at vi må importere svensker for å treffe noen på en kafé som kan oppføre seg ordentlig. Vi spise dagens som var riktig lekre blåskjell.
Noe jeg forøvrig, i følge Askepott, ikke kan. Noe hun mente hun fikk bekreftet en stund senere i båtbutikken som ligger like ved kroa. Denne båtbutikken utmerker seg ved at den virkelig har alt du ikke trenger. Dvs. jeg visste ikke at jeg trengte nye sko, men de visste Askepott. Inn i båtbutikken dro vi. Der inne traff vi nok en hyggelig svenske og ham forklarte Askepott at jeg ønsket meg et par sko som kunne vaskes, med jevne mellomrom. Svensken var virkelig hjelpsom og dro frem det ene parret etter det andre som jeg prøvde på. Nå er jo jeg som alle andre underlagt et budsjett. Det budsjettet har noen få poster: mat,vin og båtutstyr. Hvis det er noen som lurer på hvor sjørøverne er blitt av, så kan jeg fortelle det. De har omskolert seg til landeveisrøvere og selger vaskbare tøysko i båtbutikker. Så humøret begynte alvorlig å dale ved tanken på en sånn formidabel budsjettoverskridelse i forhold til planlagte, budsjetterte sjakler, tau, antennekabler, riggutstyr osv.
En annen ung mann i butikken, en unntaksvis nordmann, som tydeligvis skulle vise at han hadde lært noe av svenskene erklærte at jeg så nanokul ut i de nøye vaskbare tøyskoa. Jeg har altså en liten form for allergi mot snørrunger i butikker som mener at jeg f. eks. skal kjøpe akkurat den PC'en, fjernsynet, radioen osv. FORDI han har maken hjemme hos seg selv. Så jeg tenkte at den unge mannen som ikke visste forskjell på moteløver og skippere burde få en aldri så liten oppdateringer på de ulike sosiale strata han kunne risikere å møte i en skobutikk som kaller seg båtustyrsbutikk. Jeg returnerte hans forkjølede forsøk på kompliment med kommentaren: "Gjett om jeg bryr meg om hvor kul jeg ser ut". Da fikk jeg skjenn av Askepott som mente jeg behandlet den unge mannen dårlig, som jo bare ville være hyggelig. Men damer kan ikke, som kjent, skjeldne mellom landeveisrøveri og shopping. Barn og barnebarn dro hjem og vi hygget oss med rødvinen de hadde bragt med seg.
Askepott hadde invitert barn og barnebarn ut til Soon for å se på båten og dessuten ta med seg to kartonger rødvin, det er nemlig ikke noe vinmonopol i Soon. For tiden er vår favoritt blandt rødvinskartonger av merket "Avent". Det ble litt voldsomt å skulle lage mat til alle ombord, så vi gikk på Son, ikke Soon, kro. Kroa er dekorert med mange bilder med maritime motiver. Jeg forsøkte å forklare for en jeg antok var hovmesteren, at han ikke kunne stave Soon, som Son, når kroa tok mål av seg til å være et sted for folk med interesse for sjøen.
Grunnen til at Soon heter Soon med to o'er er at stedte fikk navn etter hollendere som formodentlig var like trøtte på å krysse seg ut av fjorden mot den evindelige sydvesten, så de tok seg en overnatting på dette stedet som de kalte for: "Soon water". Når man er kommet til Soon så kan man endelig begynne å krysse på noen lengre legger. Han så bare forvirret ut, men etterhvert skjønte jeg at det ikke var så underlig. Han var en av disse hyggelige svenskene som jobber i restaurantbransjen og gjør et restaurantbesøk til en god opplevelse. dert er jo merkelig at vi må importere svensker for å treffe noen på en kafé som kan oppføre seg ordentlig. Vi spise dagens som var riktig lekre blåskjell.
Noe jeg forøvrig, i følge Askepott, ikke kan. Noe hun mente hun fikk bekreftet en stund senere i båtbutikken som ligger like ved kroa. Denne båtbutikken utmerker seg ved at den virkelig har alt du ikke trenger. Dvs. jeg visste ikke at jeg trengte nye sko, men de visste Askepott. Inn i båtbutikken dro vi. Der inne traff vi nok en hyggelig svenske og ham forklarte Askepott at jeg ønsket meg et par sko som kunne vaskes, med jevne mellomrom. Svensken var virkelig hjelpsom og dro frem det ene parret etter det andre som jeg prøvde på. Nå er jo jeg som alle andre underlagt et budsjett. Det budsjettet har noen få poster: mat,vin og båtutstyr. Hvis det er noen som lurer på hvor sjørøverne er blitt av, så kan jeg fortelle det. De har omskolert seg til landeveisrøvere og selger vaskbare tøysko i båtbutikker. Så humøret begynte alvorlig å dale ved tanken på en sånn formidabel budsjettoverskridelse i forhold til planlagte, budsjetterte sjakler, tau, antennekabler, riggutstyr osv.
En annen ung mann i butikken, en unntaksvis nordmann, som tydeligvis skulle vise at han hadde lært noe av svenskene erklærte at jeg så nanokul ut i de nøye vaskbare tøyskoa. Jeg har altså en liten form for allergi mot snørrunger i butikker som mener at jeg f. eks. skal kjøpe akkurat den PC'en, fjernsynet, radioen osv. FORDI han har maken hjemme hos seg selv. Så jeg tenkte at den unge mannen som ikke visste forskjell på moteløver og skippere burde få en aldri så liten oppdateringer på de ulike sosiale strata han kunne risikere å møte i en skobutikk som kaller seg båtustyrsbutikk. Jeg returnerte hans forkjølede forsøk på kompliment med kommentaren: "Gjett om jeg bryr meg om hvor kul jeg ser ut". Da fikk jeg skjenn av Askepott som mente jeg behandlet den unge mannen dårlig, som jo bare ville være hyggelig. Men damer kan ikke, som kjent, skjeldne mellom landeveisrøveri og shopping. Barn og barnebarn dro hjem og vi hygget oss med rødvinen de hadde bragt med seg.
onsdag 7. juli 2010
Historien om bildet jeg aldri fikk tatt
Det burde være en egen klagemur hvor man kunne fortelle om bilder man ikke fikk tatt. her kommer mitt bidrag, snart.
Dagen begynte med strålende sol og den lenge etterlengtede nordavind. Men først ville vi dusje. Det ble på en skuffelse. Dusjen åpner ikke før kl. 10:00. Dermed så ble det heller ikke en tidlig avgang. Men vi inntok en god frokost og halte ut tiden med kaffe til klokken omsider ble 10:00. Heldigvis var vi de eneste som ville dusje og det var to dusjkabinetter så vi fikk hver vår dusj. Det var bare lekkert.
Deretter tenkte jeg at Askepott skulle få en myk start på et perfekt seilas sydover, med vind fra nord, så jeg heiste seilene før vi dro. Det var dumt, vinden klemte "Binna" inntil flytebrygga og laget en ripe i lakken. Men vi kom oss avgårde. Når vi så hadde blitt klar av Tofte og kunne dreie sydover, så døde nordavinden og vi måtte starte motoren igjen. Så gikk vi for vindstille, men ikke lenge. Etter en time så kom sydvesten tilbake ca. 6 - m/s.
Askepott hadde lyst til å ta en tur innom Villa Malle som ligger noen få meter nord for Filtvedt fyr. Der er det en veldig hyggelig kafé. Men da vi nærmet oss syntes jeg den flytebrygga med akterpåle så litt vel ubeskyttet ut, så vi dreide kursen mot Soon. det gikk ulidelig langsomt i motvind. For å få litt mer fart heiste genoaen, emn Askepott likte ikke den plutselige kregningen som oppsto, så jeg måtte flate litt ut, dvs. farten ble ikke så veldig stor, men vi holdt da ca. 4 knop.
Inne i Soon la vi oss først til ved den ytterste flytebrygga. Ganske snart kom det en hyggelig og fortalte at det ville bli veldig urolig på den brygga senere på kvelden og natten. Han foreslå at vi dro lengre innover, nesten helt til butikken, der var det også bøyer som man kunne fortøye ved. Vi så gjorde.
Hittil hadde alle våre landinger vært tilnærmet perfekte. Men det ble den ikke denne gangen. Motoren til "Binna" er for svak til at vi bare kunne ligge i spring i bøya og styre inn til brygga. Vi måtte starte på ny og holde stø kurs mot brygga og samtidig fange bøya under fart. Det viste seg at språkundervisningen og drillingen av pålestikk ikke hadde vært god nok. Det ble litt mange nye begreper på en gang: pålestikk, akter, hold tauet unna propellen, la tauet løpe, men ikke brems det før jeg sier fra osv. Senere oppdaget jeg at jeg jo har en ankarolina, så dersom jeg på et tidligere tidspunkt hadde satt en karabinkrok på den, så kunne jeg bare ha kneppet karabinkroken på øyet i bøya.
Dette var altså ikke historien jeg gjerne ville has tatt et bilde av. bare sånn for sikkerhets skyld, så det det ikke oppstår noen misforståelser.
Vi gikk i land og gjorde oss kjente med lokalitetene. Dvs. vi fant havnekontoret. Der var det en betalingsautomat, kr, 220,- koster det å ligge en natt i Soon. Det var litt i stiveste laget etter min smak, i tillegg må man legge på penger på dusjautomaten for å få varmt vann. Smålig. Forøvrig var servicesenteret lekkert rene og fine dusjer og toaletter og vaskemaskiner i lange baner.
Da vi var kommet tilbake og fått oss en kopp kaffe kom det en ovdiger båt inn. Det viste seg å være en tysk båt. På et slags engelsk spurte de om de bruke samme bøye som oss. Jeg antok at bøya kunne holde oss begge, så jeg sa ja. Med gneldrende baugpropeller fikk han hektet noe som nærmest lignet en hyrdestav på øyet i bøya og seg inn mot brygga med en ung mann i baugen og baugpropellen som hylte til styrbord og babord. Den unge mannen festet intet mindre enn fire tau i brygga og skipperen strammet så opp bøyetauet med en elektrisk vinsj. Den skreik ikke fullt så høyt som baugpropellen, men det var ikke mye om å gjøre. Imidlertid strammet han bøyefortøyningen så stramt at bøya dukket under vann og ble liggende begravet under overflaten. Dermed kom bøya selvsagt mye nærmere land og "Binna" hogg i bryggekanten, så jeg måtte stamme opp min akterfortøyning. Ikke før jeg så hadde gjort, så var han åpenbart ikke fornøyd og strammet opp mer, jeg strammet følgelig også mer osv.
Jeg var ved å bli litt irritabel på dette, men siden han ikke kunne et eneste ord engelsk, så ble min irritasjon ikke bedre uttrykt enn det min gamle rustne skoletysk formår. Men den holdt i hvertfall til at han ga meg en halviterflaske med tysk øl som forsoningspils. Etterhvert tenkte jeg at jeg også fikk vise meg fra en litt mer sjarmerende side, så jeg inviterte ham over i min båt for å se på den flotte nye havneboka vi hadde kjøpt, sånn at han kanskje kunne finne en utehavn. Han kom over i min bår med et voldsomt kenguruhopp. Det var sandelig godt at jeg har en kjøl på 1100 kilo, eller hadde vi gått rundt.
Vi bladde oss gjennom boka og jeg viste ham i kartet hvor de forskjellige utehavnene var å finne. Etterhvert var han fornøyd og ville tilbake til sin egen båt. Siden hans båt hadde et nye høyere fribord enn min båt kunne han ikke returnere med et tilsvarende kenguruhopp. Han satte den ene foten sin utenfor manntauet på min båt og så satte han den andre foten, i en dugelig skrittlengde, utenfor rekke på sin egen båt. For å være høflig formulerte jeg, ved hjelp av hypotetisk konjunktiv på tysk, formuleringen: "Dette går ikke", enda det var ikke særlig hypotetisk at båtene begynte å sige fra hverandre. Jeg antok uten videre at han ville lytte til min angivelige hypotese og snudde meg vekk for å rydde bort boka og kartene. Da jeg snudde meg tilbake var det ikke lenger noen grunn til å bekymre seg om tysk grammatikk og flere hypotetiske formuleringer, for nå lå han i perfekt parallell med vannet og klorte seg til sin egen båt med neglene på pekefingrene og til min båt med neglene på stortærne.
Dette var altså dette tablå jeg ikke fikk tatt bilde av, men fikk i stedet tak i båtshaka og fikk trukket båtene sammen så han, hypotetisk eller ei, ikke falt i vannet. Jeg kan dessverre ikke rose meg med å påstå at jeg vurderte det, Jeg glemte rett og slett å ta bildet.
Senere på kvelden satt Askepott og jeg og drakk rødvin og holdt øye med livet på land. Det var en liten lekeplass der med diverse lekeapparater for barn. Tydeligvis er jeg ikke helt ferdig med jobben selv om jeg nå er pensjonist, for inne på land på denne lekeplassen la jeg merke til en gutt på ca. 5 år, som tørr vedde på ville ha vært en av mine fremtidige objekter, dersom jeg altså som sagt ikke allerede var pensjonist. Jeg vil uten å nøle kalle denne denne gutten for et "Satanfrø". Ganske riktig det varte ikke lenge før han sto på brygga og kastet en stein etter endene og gjessene som svømte mellom båtene i håp om en matbit. Da han lette og fant enda en stein for å kaste så brølte jeg så hele byen hørte det at han ikke fikk lov til dette. Haka på guttungen falt ned på brygga. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd i hans liv at noen hadde opplyst ham om rett og galt. Han slapp steinen og kastet ikke flere.
Dagen begynte med strålende sol og den lenge etterlengtede nordavind. Men først ville vi dusje. Det ble på en skuffelse. Dusjen åpner ikke før kl. 10:00. Dermed så ble det heller ikke en tidlig avgang. Men vi inntok en god frokost og halte ut tiden med kaffe til klokken omsider ble 10:00. Heldigvis var vi de eneste som ville dusje og det var to dusjkabinetter så vi fikk hver vår dusj. Det var bare lekkert.
Deretter tenkte jeg at Askepott skulle få en myk start på et perfekt seilas sydover, med vind fra nord, så jeg heiste seilene før vi dro. Det var dumt, vinden klemte "Binna" inntil flytebrygga og laget en ripe i lakken. Men vi kom oss avgårde. Når vi så hadde blitt klar av Tofte og kunne dreie sydover, så døde nordavinden og vi måtte starte motoren igjen. Så gikk vi for vindstille, men ikke lenge. Etter en time så kom sydvesten tilbake ca. 6 - m/s.
Askepott hadde lyst til å ta en tur innom Villa Malle som ligger noen få meter nord for Filtvedt fyr. Der er det en veldig hyggelig kafé. Men da vi nærmet oss syntes jeg den flytebrygga med akterpåle så litt vel ubeskyttet ut, så vi dreide kursen mot Soon. det gikk ulidelig langsomt i motvind. For å få litt mer fart heiste genoaen, emn Askepott likte ikke den plutselige kregningen som oppsto, så jeg måtte flate litt ut, dvs. farten ble ikke så veldig stor, men vi holdt da ca. 4 knop.
Inne i Soon la vi oss først til ved den ytterste flytebrygga. Ganske snart kom det en hyggelig og fortalte at det ville bli veldig urolig på den brygga senere på kvelden og natten. Han foreslå at vi dro lengre innover, nesten helt til butikken, der var det også bøyer som man kunne fortøye ved. Vi så gjorde.
Hittil hadde alle våre landinger vært tilnærmet perfekte. Men det ble den ikke denne gangen. Motoren til "Binna" er for svak til at vi bare kunne ligge i spring i bøya og styre inn til brygga. Vi måtte starte på ny og holde stø kurs mot brygga og samtidig fange bøya under fart. Det viste seg at språkundervisningen og drillingen av pålestikk ikke hadde vært god nok. Det ble litt mange nye begreper på en gang: pålestikk, akter, hold tauet unna propellen, la tauet løpe, men ikke brems det før jeg sier fra osv. Senere oppdaget jeg at jeg jo har en ankarolina, så dersom jeg på et tidligere tidspunkt hadde satt en karabinkrok på den, så kunne jeg bare ha kneppet karabinkroken på øyet i bøya.
Dette var altså ikke historien jeg gjerne ville has tatt et bilde av. bare sånn for sikkerhets skyld, så det det ikke oppstår noen misforståelser.
Vi gikk i land og gjorde oss kjente med lokalitetene. Dvs. vi fant havnekontoret. Der var det en betalingsautomat, kr, 220,- koster det å ligge en natt i Soon. Det var litt i stiveste laget etter min smak, i tillegg må man legge på penger på dusjautomaten for å få varmt vann. Smålig. Forøvrig var servicesenteret lekkert rene og fine dusjer og toaletter og vaskemaskiner i lange baner.
Da vi var kommet tilbake og fått oss en kopp kaffe kom det en ovdiger båt inn. Det viste seg å være en tysk båt. På et slags engelsk spurte de om de bruke samme bøye som oss. Jeg antok at bøya kunne holde oss begge, så jeg sa ja. Med gneldrende baugpropeller fikk han hektet noe som nærmest lignet en hyrdestav på øyet i bøya og seg inn mot brygga med en ung mann i baugen og baugpropellen som hylte til styrbord og babord. Den unge mannen festet intet mindre enn fire tau i brygga og skipperen strammet så opp bøyetauet med en elektrisk vinsj. Den skreik ikke fullt så høyt som baugpropellen, men det var ikke mye om å gjøre. Imidlertid strammet han bøyefortøyningen så stramt at bøya dukket under vann og ble liggende begravet under overflaten. Dermed kom bøya selvsagt mye nærmere land og "Binna" hogg i bryggekanten, så jeg måtte stamme opp min akterfortøyning. Ikke før jeg så hadde gjort, så var han åpenbart ikke fornøyd og strammet opp mer, jeg strammet følgelig også mer osv.
Jeg var ved å bli litt irritabel på dette, men siden han ikke kunne et eneste ord engelsk, så ble min irritasjon ikke bedre uttrykt enn det min gamle rustne skoletysk formår. Men den holdt i hvertfall til at han ga meg en halviterflaske med tysk øl som forsoningspils. Etterhvert tenkte jeg at jeg også fikk vise meg fra en litt mer sjarmerende side, så jeg inviterte ham over i min båt for å se på den flotte nye havneboka vi hadde kjøpt, sånn at han kanskje kunne finne en utehavn. Han kom over i min bår med et voldsomt kenguruhopp. Det var sandelig godt at jeg har en kjøl på 1100 kilo, eller hadde vi gått rundt.
Vi bladde oss gjennom boka og jeg viste ham i kartet hvor de forskjellige utehavnene var å finne. Etterhvert var han fornøyd og ville tilbake til sin egen båt. Siden hans båt hadde et nye høyere fribord enn min båt kunne han ikke returnere med et tilsvarende kenguruhopp. Han satte den ene foten sin utenfor manntauet på min båt og så satte han den andre foten, i en dugelig skrittlengde, utenfor rekke på sin egen båt. For å være høflig formulerte jeg, ved hjelp av hypotetisk konjunktiv på tysk, formuleringen: "Dette går ikke", enda det var ikke særlig hypotetisk at båtene begynte å sige fra hverandre. Jeg antok uten videre at han ville lytte til min angivelige hypotese og snudde meg vekk for å rydde bort boka og kartene. Da jeg snudde meg tilbake var det ikke lenger noen grunn til å bekymre seg om tysk grammatikk og flere hypotetiske formuleringer, for nå lå han i perfekt parallell med vannet og klorte seg til sin egen båt med neglene på pekefingrene og til min båt med neglene på stortærne.
Dette var altså dette tablå jeg ikke fikk tatt bilde av, men fikk i stedet tak i båtshaka og fikk trukket båtene sammen så han, hypotetisk eller ei, ikke falt i vannet. Jeg kan dessverre ikke rose meg med å påstå at jeg vurderte det, Jeg glemte rett og slett å ta bildet.
Senere på kvelden satt Askepott og jeg og drakk rødvin og holdt øye med livet på land. Det var en liten lekeplass der med diverse lekeapparater for barn. Tydeligvis er jeg ikke helt ferdig med jobben selv om jeg nå er pensjonist, for inne på land på denne lekeplassen la jeg merke til en gutt på ca. 5 år, som tørr vedde på ville ha vært en av mine fremtidige objekter, dersom jeg altså som sagt ikke allerede var pensjonist. Jeg vil uten å nøle kalle denne denne gutten for et "Satanfrø". Ganske riktig det varte ikke lenge før han sto på brygga og kastet en stein etter endene og gjessene som svømte mellom båtene i håp om en matbit. Da han lette og fant enda en stein for å kaste så brølte jeg så hele byen hørte det at han ikke fikk lov til dette. Haka på guttungen falt ned på brygga. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd i hans liv at noen hadde opplyst ham om rett og galt. Han slapp steinen og kastet ikke flere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)