Fra 1001 natts eventyr

Jeg er dypt sjokkert og fortvilet over Israels angrep på konvoien. Jeg husker godt i 1948 hvor jeg hørte på radioen om Israel. Alle var glade for at jødene hadde fått et land, et sted å bo, et hjem og at nå var deres endeløse lidelser over. Det er så ufattelig at Israel kan utsette Palestina for de samme lidelser som Hitler-Tyskland påførte jødene. Hvordan kan det være? Det har jeg undret meg over mange ganger.

Det finnes et eventyr, blandt 1001 natts eventyr, nemlig "Ånden på flasken". Det finnes en dansk versjon fra Brødrene Grimms eventyr som du kan lese her. Poenget i dette eventyret, slik jeg opplever det, er at ånden høyst ufrivillig ble hekset ned på flasken. De første 300 årene (jeg siterer fritt fra den arabiske utgaven etter hukommelsen)lovet ånden rikdom til den som slapp ham ut. De neste 300 årene rikdom og makt. Etter enda nye 300 år rikdom, makt og visdom. Så hadde ikke ånden lenger noe han kunne love bort til den som slapp ham ut. Ikke desto mindre måtte ånden, for å bevare sin forstand i fangeskapet, ha en forestilling om hva som skulle skje når han slapp ut. Dermed så lovet ånden på flasken død og fordervelse over den som slapp ham ut. For ånden MÅTTE ha en plan, et prosjekt, en drøm, for å overleve inne i flasken.

Sånn går det også når et menneske eller et folk blir utsatt for krenkelser og overgrep. Fortsetter lidelsen lenge nok, mister de evnen til å håpe på et bedre liv. Uten håp om et bedre liv mister man sin menneskelighet.

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal omsette slutten på dette eventyret med dagens situasjon. Mannen som ånden angivelig skulle slå i hjel fordi mannen hadde sluppet ånden ut, overtalte ånden til å krabbe inn i flasken igjen, for å vise at ånden hadde "hjemmel" for sitt prosjekt. Men med ånden vel inne i flasken igjen, korket mannen flasken og åpnet en ny forhandling med ånden om å slippe ham ut.