... som privatperson ...???

Det har jo ikke skjedd så mye båtmessig siden torsdag. Jeg var ganske trøtt da jeg kom hjem og neste dag var jeg både stiv og støl, som jeg skulle ha utført en idrettsprestasjon, ikke bare seilt en liten hyggetur. Men det er jo særlig en ting som jeg gjerne gjør når jeg har vært borte i flere dager sammenhengende, det er å lese avisene. Der altså finne jeg følgende lekkerbisken:"Jævla Bønder". Dvs. det er jo ikke særlig lekkert at noen blogger med denne overskriften. Det lekre er at bloggeren på et alt for sent tidspunkt innser at denne overskriften skulle han aldri ha skrevet og har følgende (bort)forklaringen, og det er den som er lekker:

"Jeg skrev som privatperson".

Har han et slags meningsfilter mellom den private og den offentlige personen? Sånn at det han mener privat ikke kommer til uttrykk offentlig og omvendt. Hva er forresten en offentlig person vs en privatperson mht. meninger? Hvis det betyr at meningene er forskjellige avhengig av om man opptrer offentlig eller privat, så må jo med nødvendighet noen av dem være falske. Altså at han i arbeidstiden sier at han liker bønder, men nå vet vi at han ikke gjør det privat. Betyr ikke det at han da lyver i arbeidstiden? Eller sier han at hans meninger sitter i garderobeskapet? Sånn at når han åpner garderobeskapet på jobben, så liker han bønder av et ærlig hjerte, helt til han låser garderobeskapet på jobben og går om kvelden? I hvert fall sier han: "Jeg ser at det er vanskelig å skille meg som privatperson fra min rolle i DnB NOR i sosiale medier, noe denne saken tydelig viser." ja det har han da virkelig rett i. Det har aldri falt meg inn at det skilles i så måte. jeg vil da aldri i mitt liv finne på å insinuere at en person opererte med to sett meninger, beroende av tid og sted. det ville jo være det samme som å beskylde personen for å være en bedrager.

Men nå skal jeg fortelle hva jeg tror om denne mannen. Han jobber nemlig i bank. Jeg tror han ganske enkelt har tatt inn over seg bankens kultur og forståelsesform for hvordan verden ser ut. I denne verden er f. eks. bønder og arbeidere utgifter som bare hindrer kapitalens frie flyt. Jeg tror at disse gutta i dypeste og ærligste alvor tror at det er inne i bankene at pengene vokser og at verdiene vokser.

Det er derfor ikke underlig at vi fra tid til annen har økonomiske kriser. Det er rett og slett fordi at de som steller med pengene ikke har den fjerneste anelse om hva penger faktisk er for noe. Det er nemlig kun arbeid som skaper verdier. F. eks. i bronsealderen da grekerne forlengst hadde organisert en eksport av olivenolje. de visste godt at det var landarbeidernes pressing av olivenfrukten og sjømannens transport av krukkene med olje frem til markedet som til slutt ga verdien for oljen.

Før disse handlende sjøfarere hadde noe pengesystem, så hadde de likevel systemer for å holde rede på antallet krukker som ble sendt avsted. F. eks. de kunde la hele forsendelsen ledsages av en leirtavle hvor det var trukket en strek for hver krukke. Eller de laget en hul ball av leire og la et antall leirkuler inne i ballen som svarte til antall olivenoljekrukker. På den måten kunne den som mottok krukkene kontrollere at ingen var blitt borte på veien ved å telle antallet krukker og leirkuler.

Det som så har skjedd er at banken har overtatt disse leirkulene i form av konti, og så får de disse leirkulene til å løpe så fort at de klarer å lurer seg selv til å tro at det er blitt flere av dem enn det egentlig er. men når selgerne og kjøperne vil ha leirkulene sine tilbake, så er det plutselig noen mangler, banken har betalingsvansker og går konkurs. fordi de ikke har klart å holde orden på h vor verdistigningen faktisk skjer. Fordi forutsetningen for at en vare skal stige i verdi, er at en hånd har på en eller annen måte tatt i varen.

Farvel Horten

Nå var det ingen grunn til å bli i Horten lenger. Giret gikk i fast inngrep og været var pent og børen sydlig. Jeg overveiet å sette seil, men kom til at den vinden som var spådd lot til å bli spak og jeg ville først og fremst forvisse meg om at giret sto i fast inngrep hele veien. Så turen gikk for motor. 4,5 knop er den farten jeg får ut av motoren, uansett hvor fast inngrepet er. Hurtigere kan den ikke gå, så det tar 7 timer fra Horten til Oslo, for motor vel og merke. Turen var hyggelig i deilig vær hele veien. Nesten ikke en båt ute og i hvert fall ingen hekkbølgemonstere.

Imidlertid gjorde jeg en stor oppdagelse underveis. GPS'en kan vise posisjonen fortløpende underveis. Det var nemlig en knapp i menyen som heter "Endre datafelt". Der kan man bestemme hva de ulike undervinduene i displayet skal inneholde. Ett av alternativene er posisjon. Så nå er jeg helt fornøyd med GPS'en. Dvs. det gjenstår bare en ting nå. Jeg vil ha at den viser et vindu som ikke inneholder annet enn posisjonen med svære tall.

Jeg får heller ikke autopiloten til å virke, enda jeg har kalibrert den på kryss og på tvers. Jeg har en helt bestemt fornemmelse av at kontrollenheten ikke leser rorføleren, dermed så får den ingen feedback fra roret og derfor slår den helt ut i den ene siden før den slår helt ut i den andre, eller bare slår ut i den ene siden og går i en hel sirkel. Dessuten viser fremdeles fluxgatekompasset 15 grader mindre enn det magnetiske kompasset. Det hjalp ikke varig å flytte kassen med malingspann, kanskje den må helt ut av båten? Men det hører altså med til det jeg skal hygge meg med i tiden fremover.

Bare en liten justering

Ut på formiddagen i dag, så var plutselig Roger over meg som en hvirvelvind. Nå skulle båten, motoren og girkassa til pers. Roger ga seg seg ikke før han fikk giret i "fast inngrep", som det forresten heter når giret står der det skal stå for at båten skal bevege seg forover eller akterover. Aldri har giret stått i noe fastere inngrep enn det gjør nå etter Rogers kyndige håndtering. Roger er en trollmann på båtmotorer, så hvis du har motortrøbbel omkring Horten, så er det bare lete etter Roger.

Senere på dagen, mens jeg satt å slikket sol ved bordet på brygga, ble jeg invitert på middag hos Mona og Pete(ombord i den flotte og ovdigre motorbåten), deilig spekeskinke med potetsalat.

I dag var jeg også en tur på Horten Båtsenter som ikke ligger så langt herfra. Jeg trenger nemlig en tilbakeslagsventil til lensepumpen. Det er ikke sånn at problemet forsvinner selv om det er blitt analysert og er grundig forstått. Analysen og forståelsen må omsettes i f. eks. anskaffelse av en tilbakeslagsventil. Men så viste det seg at den slangen som tilbakeslagsventilen skulle inn i var armert og jeg har ikke noen avbitertang. Så hekle prosjektet med å sette inn denne tilbakeslagsventilen er foreløpig utsatt. Jeg må nemlig utvise den aller største budsjettdisiplin. jeg kan ikke bare styrte avsted til nærmeste verktøybutikk og kjøpe meg en avbitertang. jeg må lete i alle kriker og kroker for å se om det ikke skulle være sånn at jeg faktisk allerede har en avbitertang, bare på et annet sted enn der jeg tilfeldigvis trenger den akkurat nå. Det er en av de få ulempene ved å være pensjonist. Man kjøper ikke en ny avbitertang, man bringer den gamle med på tur rundt omkring.

Oppbrudd

I løpet av mandagen så dro alle omsider hvert til sitt. Det tok sin tid å få ryddet bort etter alle deltakerne i hele pinsen, men med enn felles innsats gikk omsider. Selv om det nok var noen damer som var sterkere drivkrefter enn noen andre menn, når det gjaldt å gjøre havnen fin og ryddig etter oss.

Det var spådd regn og vind fra Nord så jeg valgte å bli i Horten i hvert fall en natt mer. Dermed så måtte jeg forhale fra den plassen jeg lå på til en annen plass hvor det var mulig å få låne litt strøm fra en av de andre båtene som lå fast her. Da var det jeg oppdaget at giret ikke virket som det skulle. Det var så vidt båten ville hinke seg fremover. Antageligvis var det ikke noe stort problem, formodentlig bare en justering, men jeg var jo ikke så godt kjent med denne maskinen, som vel må være den eldste lille dieselmotor i verden, nemlig en Volvo Penta MD1.

Utover dagen og mot kvelden kom det et ufyselig regnvær og jeg var virkelig glad for at jeg hadde blitt værende i Horten. Roger, som nærmeste båtnabo heter, hadde vært rundt i byen og fått låne en ovn av Peter, sånn at jeg skulle ha det godt og varmt ombord i det ufyselige været. Som allerede nevnt så er medlemmene i Nautica Schizofrenia veldig hjelpsomme. Så med strøm ombord så kan surfe på internettet og dermed oppdatere denne bloggen. For ordens skyld, jeg bruker ICE og den har god forbindelse i Horten.

Båten er også helt tett. Dvs. det kommer noen få dråper inn her og der, men fullstendig ubetydelige mengder og det ser ut til at det skal bli enkelt å tette igjen.

Neste dag var det en vakker morgen og jeg gikk ut i byen for å finne meg en båtbutikk. Jeg trengte både en tube TECH7 og en fugespistol. Tech7 og pistolen fant jeg i en jernvarehandel på veien. Dessuten trengte jeg et flatstiftsett. det hadde de ingenting av der, men det hadde de i neste butikk som het Bil-Ekstra. Det var en hyggelig butikk, men ikke helt klar for sesongen. Det så ut til at den plutselig hadde utvidet og ikke fått alt på plass ennå. Men de var veldig hyggelig og gjorde stor innsats for å lete opp det jeg ønsket. De viste meg også veien til nærmeste matbutikk, sånn at jeg kom tilbake til båten etter denne handlerunden med både verktøy og mat.

Nå lå vi tre båter i havnen. To av dem hadde sine faste plasser der. Jeg lå innerst og de to andre utenfor. Den nærmeste var båten til Roger. Rett ved fortøyningen til hans båt sto det et lite bord med benker. Der satt vi og drakk kaffe og snakket om løst og fast. Jeg fortalte Roger om mine problemer med giret som ikke ville gi skikkelig fart. Han trøstet meg med å fortelle at han til daglig var reparatør av båtmotorer. Så hvis det var noe galt med den, så skulle han nok finne ut av det. Vi ble så enige om at det skulle vi i hvert fall utsette til det ble fint vær. mens vi satt der og pratet så kom det en dame gående som tydeligvis bodde i båten som lå utenfor Roger. Den var en kjempestor motorbåt, mye større enn Rogers og den var heller ikke så liten, det var en Princes 412. Mona het hun som kom, og hadde meg seg en stor sort labrador. Hun bød på kaffe og så fikk jeg serv ert kaffe i den flotteste motorbåten jeg hittil har vært i. Ikke så lenge etter kom mannen hennes Pete og drakk kaffe med oss. Etter kaffen fikk jeg en omvisning i denne kjempebåten. Det var en utrolig lekker båt.

Karljohansvern ...

... er en idyllisk liten havn i indre havn i Horten. Hittil har den tilhørt forsvaret, men nå antageligvis Horten kommune. Ingen vet riktig sikkert hvem som eier denne lille havnen ved kanalen. Dvs. havnevesenet vil ha havneavgiften, men havnevesenet vil visstnok ikke holde havnen med strøm og vann. Så ta med deg nok vann og strøm om du vil ligge i denne sjarmerende havnen like under denne praktfulle festningen.

Vi, som alle var med i "Nautica Schizofrenia", slikket sol, drakk kaffe og småpratet om løst og fast hele dagen. Dvs. mange dro på en guidet tur inne i et av museene som det ligger flere av her i havnen. Herfra går det en kanal, så man kan dra ned til sentrum av byen med jolle, i kanalen.

Jeg fikk koblet GPS'en til en strømkilde som er inne i styrekonsollen. Derfra kan jeg evt. trekke kabler videre til autopiloten. På et tidspunkt skal det bli mulig å få GPS og autopilot til å samarbeide. Akkurat nå vil ikke autopiloten noen ting. Dvs. den vil noe, men ikke noe særlig nyttig. F. eks. så kjører den bare i ring. Inntil videre har jeg en mistanke om at den rett og slett ikke får feedback fra rorføleren. Autopiloten kan også settes i en slik stilling at den er en ren rorindikator. Det er veldig praktisk i en båt som har ratt og ikke rorkult til å bevege roret. Med rorkult har man en veldig direkte og umiddelbar fornemmelse av rorets posisjon. Det har man ikke med ratt. Da er en rorindikator, altså et instrument som viser rorets posisjon, veldig god å ha.

Jeg har åpenbart problemer med å venne meg til at jeg har en annen båt enn jeg hadde før. Dette uttrykker seg ved at jeg ta for gitt at et eller annet allerede befinner seg i båten. F. eks. skruer, slangeklemmer, div verktøy osv. Men enda mer forskrekket ble jeg da jeg oppdaget at jeg slett ikke hadde noe så selvfølgelig som en parallellforskyver, passer eller en kikkert. Dette er nå på "MÅ HA"-handlelista, som så mye annet.

Om kvelden så festet vi og grillet og hygget til langt på natt.

Endelig seilende igjen

I går var jeg på grillfest. Anledningen var at Ra plutselig dukket opp. Ra og hans kone Miriam er et veldig hyggelig par fra New Zealand. De bodde en periode i båt her ute i dette båtmiljøet. Blandt annet så benyttet de oppholdet her i Norge til å padle rundt Svalbard. Dessuten er ra oppfinner. Til stor fornøyelse for hele båtnabolaget fant ra opp vannsko. han brukte to miniatyrutgaver av båter som akkurat kunne bære vekten av ham. Jeg tror han holdt balansen i hvert fall i 20 sekunder. Det var virkelig hyggelig å treffe ham igjen og vi fikk en snakk, nok øl og noen svidde pølser.

Lasse var som vanlig vertskap ved grillfesten. Han underholdt hele grillfeste med alle sine betraktninger om hvorfor verden ikke er som den burde ha vært. Lasse har dessuten to hunder "Frida" og hennes sønn "Kaffe". Jeg er nesten sikker på at "Frida" er en english sheepdog, mens "Kaffe" er av en mer ubestemmelig avstamming. På en eller annen merkverdig måte har "Kaffe" lært seg å ta med seg fortøyningtauet i land og holder med det jolla til Lasse stramt i mot brygga. det skulle ikke forundre meg om Lasse en vakker dag lærer "Kaffe" å slå et pålestikk.

Kl. 08:00 i dag kastet jeg fortøyningen i bøya og satte kurs mot Horten. Det var et deilig vær med helt klar himmel og fullstendig vindstille. Jeg var jo spent på farten. 4,6 knop klarte jeg å tyne ut av den lille maskinen, en eldgammel Volvo Penta MD 1 fra 1967. Den har 7,5 Hk i seg. Den helt store fordelen med denne motoren er at den kan sveives i gang med en sveiv, om det skulle bli nødvendig.

Det første jeg prøvde ut var autopiloten. Det var ikke særlig vellykket. Båten gikk i ring. I en maksimalt trang ring faktisk. Så liten som den overhodet kan bli med max rorutslag. Nå er det jo ikke så langt til Horten, så det ville jo ikke bli noe problem å styre manuelt.

Ikke før var jeg kommet til Drøbakssundet så begynte det å blåse sønnavind. Jeg tror den blåste 8 - 10 sekundmeter og farten sank til bedrøvelige 2 knop. Uten autopilot til på hjelpe meg bestemte jeg meg for at det var for trangt og etterhvert for mange hekkbølgemonstere rundt meg til at jeg rakk å gå ned i båten hente forseil og sette opp noe seil for å krysse meg ut av fjorden. Det viste seg også at de seilbåtene som krysset ikke hadde noe særlig større fremdrift enn jeg med min 2 knop.

Etter et par timer løyet vinden litt og farten steg til 3 knop. Det hjalp også litt at jeg kunne endre kursen litt mer vestlig da jeg kom til Tofteholmen. Imidlertid oppsto et annet problem som jeg ikke hadde tatt høyde for. Nemlig at jeg manglet en liten line til å feste i selen sånn at jeg kunne hekte meg fast i akterstaget når jeg skulle pisse. Så jeg måtte speide langt i alle retninger for å sjekke om det var et eller annet hekkbølgemonster i nærheten, for kombinasjonen av en pissende seilbåtskipper og et hekkbølgemonster kan være dødelig. Så jeg klamret meg til akterstaget med den ene hånden og forsøkte å pisse så fort som jeg bare kunne, med hjertet i halsen. For jeg er nemlig overbevist om at dersom det finnes en himmel for seilbåtskippere, så kommer man ikke inn i den himmelen med pikken i handa. Jeg tror godt man kommer inn selv om har glemt å ta flagget kl. 21:00. Jeg tror til og med de som ikke kan slå et pålestikk kommer inn, selv om jeg ikke er helt sikker. I hvert fall tror jeg at de som har vært på grunn kommer inn. Men ikke de som lyver og sier at de aldri har vært på grunn. Men med pikken i handa og de som lager hekkbølger så store at joller og kajakker nesten velter, de kommer aldri inn i skipperhimmelen. Aldri.

For øvrig mener jeg at alle politikere og alle ledere på alle nivåer må underkastes hekkbølgetesten. Dvs. de må testes for hvor store hekkbølger de lager. For etter mitt skjønn er de som anskaffer seg et hekkbølgemonster totalt sosialt inkompetente. Man må nemlig ha en særdeles velutviklet evne til lukke øynene til eksistensen av andre mennesker for å dundre rundt i et sånt monster. Hele denne problemstillingen kan forøvrig oppsummeres i følgende enkle parole: " Vis meg din hekkbølge og jeg skal fortelle deg hvem du er".

Etter et par nervepirrende pisserunder og nærmere kl. 16:00 var jeg endelig kommet frem til Horten indre havn, ved Karl Johansvern hvor det skulle være treff for medlemmene av båtforeningen "Nautica Schizofrenia". En samling med trebåt/veteranbåt-entusiaster som setter hverandre i stevne et par ganger i året. Det er en samling veldig hjelpsomme mennesker som setter pris på grill og fest sammen. Selv jeg, som vanligvis er ganske middelhavsorientert i matveien, kan sette pris på pølser som er kremerte på utsiden og rå på innsiden i dette selskapet. Det er hyggelige og beherskede fester hvor det bare en sjelden gang forekommer at en skipper faller i vannet på veien fra det ene elementet til det andre. Samtalene flyter livlig om livet og veien og hvordan få en trebåt tett, en motor til å starte og finne en båtplass til en stor båt.

Trange tider

Den skarpsindige leser har sikkert allerede tenkt ut at jeg nå er i den situasjonen at jeg har et valg med tre alternativer:

1) Jeg kan fortsette et liv med farlige sjøreiser.
2) Jeg kan klare meg uten jolle.
3)Jeg kan skaffe meg en annen jolle.

Jeg skal ikke lage noe spenningsmoment ut av dette, men tvertimot straks erklære hvilket alternativ som er det aktuelle. Det er kanskje egentlig ikke så veldig spennende, men heller ganske innlysende. I hvert fall var saken helt åpenbar for min del.Hvis sannheten på død og liv skal frem så vurderte jeg ikke en gang to av alternativene. Jeg gikk nemlig rett på det eneste alternativet som kunne fylle mine mål og forventninger. For det er jo ganske opplagt at det måtte bli det siste alternativet.

Dermed så gikk jeg i gang med å skaffe meg en annen jolle. Den jolla jeg fant, som for det første var budsjettmessig akseptabel og dessuten var nærmest den viktigste målsettingen: "Lite attraktiv som tyveri objekt. På denne jollen kan man ikke sette en motor. Den kan bare roes. Knapt nok dette skulle tiden vise. En av grunnene til at denne jolla var forholdsvis billig var at den var et puslespill, tror jeg. Heldigvis slapp jeg å foreta en inderlig kamp med meg selv om å la vær med å kikke i bruksanvisningen/monteringsbeskrivelsen, fordi noe sånt fulgte overhodet ikke med.

Den besto av fem deler. Et trekk som mistenkelig lignet på en jolle, men da en jolle som hadde vært på jollenes julebord, helt flat. kanskje ikke så underlig for de fire andre delene var en slags ballonger eller badeballer, som skulle stappes inn i dette trekket. Den ene delen utgjorde innmaten til selve jolla, den andre skulle utgjøre funksjonen som dørk, de to andre delene skulle fylle jobben som sitteputer. Men på føre innmaten til selve jolla inn i jolletrekket var som å stappe helt bestemt, uvillig kroppsdel inn i noe som kunne minne om en beskyttelsesinnretning for nevnte, ubenevnte kroppsdel, som hadde fått for mange turer i en vaskemaskin.

På samme måte som en sånn uvillig kroppsdel er et ganske vanskelig objekt å sette under kommando, uten at jeg dermed vil påstå at man kan trekke noen overførbare konklusjoner fra jollemontering til andre deler av livet, så lot det til at en delvis oppblåsing av innmaten var befordrende på å føre innmaten inn i trekket. Bortsett fra at dersom man blåste dørken for hardt så var det ikke plass til jolleinnmaten og omvendt. Så etter to timers svette samt nedkalling av en rekke kjente og ukjente profeter, slett ikke så innskrenket og repeterende som en viss YouTubesnutt om en nordlending som vil reparere en vaskemaskin, så var innmaten og dørken omsider på plass i trekket og innmaten og dørken kunne blåses fullstendig opp så de til slutt, hver især, lignet en kroppsdel som var villig til enhver innsats for fedrelandet.

Utstyret

Jeg har et slags hat/kjærlighetsforhold til GPS. Jeg synes det er utrolig deilig med et lite instrument, som har et display, som viser koordinatene for det stedet jeg befinner meg. Det er jo tross alt det navigering handler om, vite hvor man er. Noen vil kanskje hevde at det er minst like viktig å vite hvor man skal, men det er, fra et navigasjonsmessig synspunkt fullstendig underordnet. Det er en lang rekke forhold som kan føre til at man ombestemmer seg mht. hvor man skal. F. eks. vær og vind, tretthet, tobakksnød, stort eller lite havari på et eller annet osv. Da er det tvertimot slik at man kan ta en bedre beslutning om et nytt mål, dersom man er sikker på hvor man er.

På den annen side var det jo engang at jeg kun hadde kart, kompass og logg som hjelpemidler til å fortelle min posisjon. Men det forutsatte at man navigerte etter for skjellige navigasjonsmerker. Dvs. den gangen seilte vi fra navigasjonsmerke til navigasjonsmerke. Det kunne være bøyer, båker, jernstenger, fyr, kardinalmerker, master, kirketårn, spesielle landformasjoner osv. Mange foretrakk å seile om natten fordi da kunne man seile etter fyrene. Med ett fyr og loggen kunne man bestemme posisjonen ganske godt. Med to fyr kunne man få en veldig god posisjon.

Med GPS så kaster man et blikk på et display. På en måte opplever jeg det som dypt unaturlig å ikke speide mot horisonten etter et navigasjonsmerke, men altså glo på et display. Det gir ikke samme opplevelse av å ha forflyttet seg i verden.

Men det jeg egentlig skulle fortelle om er at jeg nå har anskaffet GPS til denne båten. Jeg hadde vært innom båtbutikken tidligere i uken, men måtte vente et par dager til butikken kunne skaffe den . Nå var den kommet og jeg var ivrig etter å montere dem og bli kjent med den. Først en lang tid frustrasjon over at den ikke ville starte. Det var virkelig forsmedelig å skulle lese bruksanvisningen bare for å få liv i displayet. I bruksanvisningen sto det: "Hold powerknappen inne i ett sekund". Jeg fant ingen powerknapp. Det var en drøss med knapper og alle hadde hvert sitt navn, men ingen av dem var døpt Power. En av knappene hadde ikke navn i det hele tatt, bare et lite ikon son skulle forestille ei lyspære. Jeg begynte å spekulere på om det lå en eller sammensvergelse bak. Altså ikke mot meg personlig, for jeg er nemlig ikke paranoid, men f. eks. mot bedriftsledelsen fordi noen arbeidere følte seg urettferdig behandlet og hevnet seg ved å produsere en eller annen mengde GPS'er uten powerknapp. I ren irritasjon forsøkte jeg å trykke alle knappene, inklusivt lyspæreknappen, tvers igjennom hele instrumentet. Sim Salabim, så tente instrumentet. Det var altså den navnløse lyspæreknappen som var powerknappen. Slett ikke noe innlysende ikon etter mitt skjønn.

Så var den tent og den kan veldig mye. Den kan vise kurs og distanse til neste waypoint. På veldig mange forskjellige måter og presentasjonformer. Man kan legge inn en ufattelig mengde waypoints og ruter. Den kan vise farten gjennom vannet. Den kan vise utseilt distanse, den kan vise hvor mye man er avvikende fra en kurs, i forhold til et eller annet waypoint vel og merke. Men en ting kunne jeg ikke vri armen bak på ryggen til den for å vise: koordinatene, som altså var det eneste jeg egentlig ville bruke den til. Jeg leste bruksanvisningen forlengs og baklengs, stikkordregisteret og innholdfortegnelsen, men ikke en eneste referanse til "Vise koordinater". I det vinduet som GPS'en kunne vise, som viste båten som en prikk på skjermen samt de evig gjentatte verdiene for kurs og distanse til neste waypoint kunne man flytte kursoren ved hjelp av noen piltaster, og man fikk så noen verdier for kurs og distanse fra posisjonen til det punktet hvor kursoren var. For så vidt morsomt. Men da altså viste det seg at hvis man trykket midt i kursorknappen så hoppet pilen til den flekken som angivelig skulle vise båtens posisjon, nemlig midt i displayet og så åpenbarte det seg et lite nytt vindu med koordinatene. Altså GPS'en viser ikke koordinaten konstant og fortløpende, men hver gang man trykker midt i kursorknappen. Det må tydeligvis være så innlysende at det ikke var nødvendig å nevne det i bruksanvisningen. Så nå begynner jeg å lure på om jeg er i ferd med å bli akterutseilt i forhold til det tekniske fremskrittet. Når jeg nå altså ikke finner det selvinnlysende at et ikon av ei lyspære betyr "på/av" og at man kan få sine koordinater, om man av en eller annen avsindig grunn skulle ønske seg det, ved å trykke på en kursorknapp.

Oppfinnelser

Det er mange fantastiske oppfinnelser. Jeg blir fremdeles overveldet over fly og TV. Jeg synes det er helt utrolig at det kan la seg gjøre å sende mennesker og bilder gjennom lufta. Det er naturligvis et tankekors at så relativt få flyreiser brukes til å forene to elskende personer og så mange flyreiser går med til å stelle i stand noe faenskap eller i beste fall til noen andre som forsøker å reparere på det faenskapet som i utgangspunktet ble stelt istand. Det samme kan man si om TV, det er en ufattelig mengde søppel som blir vist på TV, men oppfinnelsen, etter mitt skjønn er fortsatt like storartet.

Imidlertid finnes det en rekke andre oppfinnelser i vår hverdag som er minst like epokegjørende, men som vi knapt tenker over. F. eks, forstørrelsesglasset. Jeg synes i hvert fall det er vanskelig å fatte rekkevidden av at Galileo Galilei satte et par linser sammen og kikket på stjernehimmelen. Den historien står for meg som noe av det mest typiske for menneskeheten. Nemlig at mange mennesker har det sånn at de ikke ser noen grunn til å bekymre seg om facts, så lenge de har en ideologi. Pavekirken avviste å se i kikkerten til Galilei, det var da slett ikke nødvendig når man kunne se i bibelen . Når man har en ideologi, hva i all verden skal man da med facts?

Forstørrelsesglasset ble visstnok funnet opp ved en tilfeldighet. Det var en gjetergutt som gjette får og som var ved å kjede vettet av seg. I desperasjon begynte han å plukke løv av et tre. Et av disse løvbladene hadde et lite hull og i dette lille hullet lå det en liten duggdråpe. Så gjorde han det som bare personer som er ved å kjede vettet av seg kunne finne på å gjøre, nemlig betrakte venstre hånd tommelfinger gjennom denne duggdråpen, og oppdaget at tommelfingeren da ble omtrent dobbelt så stor.

Men jeg skal la det ligge akkurat nå, ellers sporer jeg fullstendig av i irritasjon over at ikke en gang Darwin er tilstrekkelig forstått. Bare en liten understrekning: Darwin har aldri ment "den sterkestes rett". Han sa: "Den mest tilpasningsdyktige". Men jeg skal la den saken fare for denne gang. Men det er en trussel, jeg kommer tilbake til dette før eller senere.

I hvert fall synes jeg litt synd på de menneskene som er lykkelig uvitende om at det finnes en gang hvor det ikke fantes TV. Jeg tror de lever i en verden fattigere på farger, de som ikke har erfart overgangen fra en TV-løs tilværelse til en tilværelse med overdose på TV. men jeg skal heller ikke dvele ved dette, fordi det er annen oppfinnelse som imponerer meg og som er så hverdagslig at vi nesten aldri tenker over den, nemlig vindusspyleren på bil. Det var faktisk en gang i historien hvor det ikke fantes vindusspylere, da måtte man stoppe bilen og vaske frontruta på beste vindusvaskermaner. Jeg tror det er vanskelig å fatte hva vindusspyleren betyr for mobiliteten i landet.

Den oppfinnelsen jeg egentlig hadde tenkt å snakke om er tilbakeslagsventilen. Det har seg nemlig sånn at ombord i båten er det en lensepumpe. Til denne lensepumpen er det bryter som har tre posisjoner: "Automatisk, Av og Manuell". Den står på automatisk. Men jeg var blitt bekymret. Lensepumpen gikk svært ofte. Den tok seg bare noen sekunders hvil mellom hver gang den gikk, selv om den bare gikk i veldig kort tid. Til slutt satte jeg den i stillingen "Av" for å se hvor mye vann som kom inn. Det var like spennende som å glo på maling som tørker. Det kom nemlig ikke noe nytt vann inn. Jeg ventet en time. Ikke noe nytt vann. Deretter to timer, fortsatt ikke noe nytt vann. Etter fire timer var det fortsatt ikke noe nytt vann som var kommet inn. da tok jeg hele lensepumpesystemet i nærmere øyesyn. Det viste seg at det manglet denne beskjedne lille fantastiske oppfinnelsen, en tilbakeslagsventil. Det var det samme vannet som gikk frem og tilbake når bryteren sto i stillingen "Automatisk". Det vannet som sto i slangen rant tilbake.

Jeg forfalt straks til undringer over hvordan livet ville se ut dersom man kunne montere en tilbakeslagsventil på kjærligheten. Tenk om man kunne ha en sånn ventil i forholdet at all den gamle dritten ble pumpet ut av forholdet og aldri kom tilbake.

Undring?

Det er klart at noen sikkert vil undre seg over at jeg i det hele tatt har kommet i en sånn situasjon at jeg pådro meg en farlig sjøreise. Forklaringen er, som forklaringer stort sett er, veldig enkel, jeg har en båt. Denne båten ligger i ei bøye. For å komme til og fra bøya trenger jeg en jolle. Så jeg dro i gang en liten undersøkelse i det lokale nettverket i området rundt denne bøya, om det var noen som hadde ei lita jolle de ikke trengte. Det jeg først og fremst var ute etter var ei jolle som var minimalt attraktiv for eventuelle jolletyver. Det er nesten ikke noe som er så ergerlig som å bli frastjålet en jolle, når man altså vel og merke har sin båt i ei bøye. da mener jeg ikke utgiften, det er naturligvis ergerlig nok, men det mest ergerlige er å ikke kunne dra til sin båt når man vil. For det er nemlig et av fundamentene i en skippers sjel, som har begått den avsindige handling å ha en båt, nemlig å kunne dra hvor man vil.

En skipper kan selvsagt avfinne seg med å ikke komme dit han vil pga. f. eks. værforholdene. I så måte er en skipper svært ydmyk. Men å ikke komme dit man vil pga. en jolletyv er rett og slett dypt forsmedelig. Derfor tok jeg med stor glede i mot gaven fra Stein Erik, altså det ustabile, eggeskalet, fordi jeg ble straks jeg så det, overbevist om denne jolla ikke ville bli stjålet og dersom den likevel skulle bli stjålet så har jo gårdagens hendelser vist at et slikt tyveri innebærer stor risiko for dødsstraff. Jeg mener en person som straks skjønner at denne jolla er svært ustabil ville aldri finne på å stjele den. Den ville altså kun bli stjålet av en person som overhodet ikke kunne se at den var svært ustabil før etter at vedkommende allerede hadde erfart at det var det den var. Altså en slik jolletyv ville ta farvel med den synkende jolla og sannsynligvis også med sitt liv med en kommentar omtrent som denne: "Den var jammen svært ustabil ...". Det er nemlig det som er den store forskjellen mellom å få ei jolle fra å stjele den. Man får på forhånd vite om den er svært ustabil.

Farlige sjøreiser

Her forleden dag var jeg ute på min hittil farligste sjøreise. Nå er jeg overbevist om at det finnes mange definisjoner og forståelsesformer for hva en farlig sjøreise er, så jeg skal umiddelbart beskrive min:

Graden av en sjøreises farlighet er proporsjonal med størrelsen på den ufrivillige våte flaten (saltvann) som den sjøreisende pådrar seg.

På denne reisen ble jeg våt fra kneet og ned i skoen, inne i skoen og helt ut til stortåa. Og det enda denne sjøreisen var på knappe 0,1 NM. Altså bort til båtnabo Terje, som har en utrolig lekker Colin Archer-skøyte.Den er forøvrig til salgs, så hvis du drømmer om Norges peneste skøyte, så bare si fra, så skal jeg formidle kontakt.

Jeg skulle altså bare besøke ham for å beundre skøyta hans og dessuten slå av en prat om løst og fast. Denne reisen måtte jo selvfølgelig skje med et eller annet fartøy, i dette tilfellet ei jolle. Denne jolla hadde jeg fått av Stein Erik, som sa at jeg godt kunne få dette eggeskalet. For det var akkurat hva det var. Stein Erik er dessuten en anstendig mann, så han sa fra at jolle var svært ustabil. Det kunne jeg godt se, trodde jeg, og her er vi ved sakens egentlige kjerne. Jeg visste nemlig slett ikke hva "svært ustabil" betyr. Til forskjell fra nå, i skrivende stund, for nå vet jeg inderlig godt hva "svært ustabil" betyr. Det betyr rett og slett direkte livsfarlig hvis man foretar det aller minste avvik fra å sitte musestille, midt i båten.

Nå kan jeg veldig godt sitte musestille midt i en båt. Jeg kan til og med ro den, mens jeg sitter musestille midt i den. Jeg vet til og med at det eneste stedet man kan klø seg er for eks.der man sitter midt i båten, takk og pris, men ingen andre steder, ikker en gang på skulderen. Det jeg altså ikke hadde regnet ut var at man ikke sitte musestille midt i båten, samtidig som man vil klatre opp på rekka til "Laud", altså båten til Terje. Så jeg satte foten på aktertiljen, relativt midt på den. Det kan man ikke, da forsvinner aktertiljen under vannlinjen og foten følger med på veien under vannlinjen, helt opp til kneet innen jeg fikk samlet og flyttet foten tilbake til midttiljen. Det hjalp ikke særlig på stabiliteten at det nå var ca. femti liter vann i jolla. Øvelsen måtte avsluttes med at jeg la meg på magen i jolla til Terje, som ikke var, heldigvis, svært ustabil. Det var rett og slett den minst elegante landing jeg noensinne har hatt i ei jolle. Men jeg kom meg da omsider helskinnet ombord i "Laud" og nådde målsettingen: en sludder og en sladder med Terje.