Endelig seilende igjen

I går var jeg på grillfest. Anledningen var at Ra plutselig dukket opp. Ra og hans kone Miriam er et veldig hyggelig par fra New Zealand. De bodde en periode i båt her ute i dette båtmiljøet. Blandt annet så benyttet de oppholdet her i Norge til å padle rundt Svalbard. Dessuten er ra oppfinner. Til stor fornøyelse for hele båtnabolaget fant ra opp vannsko. han brukte to miniatyrutgaver av båter som akkurat kunne bære vekten av ham. Jeg tror han holdt balansen i hvert fall i 20 sekunder. Det var virkelig hyggelig å treffe ham igjen og vi fikk en snakk, nok øl og noen svidde pølser.

Lasse var som vanlig vertskap ved grillfesten. Han underholdt hele grillfeste med alle sine betraktninger om hvorfor verden ikke er som den burde ha vært. Lasse har dessuten to hunder "Frida" og hennes sønn "Kaffe". Jeg er nesten sikker på at "Frida" er en english sheepdog, mens "Kaffe" er av en mer ubestemmelig avstamming. På en eller annen merkverdig måte har "Kaffe" lært seg å ta med seg fortøyningtauet i land og holder med det jolla til Lasse stramt i mot brygga. det skulle ikke forundre meg om Lasse en vakker dag lærer "Kaffe" å slå et pålestikk.

Kl. 08:00 i dag kastet jeg fortøyningen i bøya og satte kurs mot Horten. Det var et deilig vær med helt klar himmel og fullstendig vindstille. Jeg var jo spent på farten. 4,6 knop klarte jeg å tyne ut av den lille maskinen, en eldgammel Volvo Penta MD 1 fra 1967. Den har 7,5 Hk i seg. Den helt store fordelen med denne motoren er at den kan sveives i gang med en sveiv, om det skulle bli nødvendig.

Det første jeg prøvde ut var autopiloten. Det var ikke særlig vellykket. Båten gikk i ring. I en maksimalt trang ring faktisk. Så liten som den overhodet kan bli med max rorutslag. Nå er det jo ikke så langt til Horten, så det ville jo ikke bli noe problem å styre manuelt.

Ikke før var jeg kommet til Drøbakssundet så begynte det å blåse sønnavind. Jeg tror den blåste 8 - 10 sekundmeter og farten sank til bedrøvelige 2 knop. Uten autopilot til på hjelpe meg bestemte jeg meg for at det var for trangt og etterhvert for mange hekkbølgemonstere rundt meg til at jeg rakk å gå ned i båten hente forseil og sette opp noe seil for å krysse meg ut av fjorden. Det viste seg også at de seilbåtene som krysset ikke hadde noe særlig større fremdrift enn jeg med min 2 knop.

Etter et par timer løyet vinden litt og farten steg til 3 knop. Det hjalp også litt at jeg kunne endre kursen litt mer vestlig da jeg kom til Tofteholmen. Imidlertid oppsto et annet problem som jeg ikke hadde tatt høyde for. Nemlig at jeg manglet en liten line til å feste i selen sånn at jeg kunne hekte meg fast i akterstaget når jeg skulle pisse. Så jeg måtte speide langt i alle retninger for å sjekke om det var et eller annet hekkbølgemonster i nærheten, for kombinasjonen av en pissende seilbåtskipper og et hekkbølgemonster kan være dødelig. Så jeg klamret meg til akterstaget med den ene hånden og forsøkte å pisse så fort som jeg bare kunne, med hjertet i halsen. For jeg er nemlig overbevist om at dersom det finnes en himmel for seilbåtskippere, så kommer man ikke inn i den himmelen med pikken i handa. Jeg tror godt man kommer inn selv om har glemt å ta flagget kl. 21:00. Jeg tror til og med de som ikke kan slå et pålestikk kommer inn, selv om jeg ikke er helt sikker. I hvert fall tror jeg at de som har vært på grunn kommer inn. Men ikke de som lyver og sier at de aldri har vært på grunn. Men med pikken i handa og de som lager hekkbølger så store at joller og kajakker nesten velter, de kommer aldri inn i skipperhimmelen. Aldri.

For øvrig mener jeg at alle politikere og alle ledere på alle nivåer må underkastes hekkbølgetesten. Dvs. de må testes for hvor store hekkbølger de lager. For etter mitt skjønn er de som anskaffer seg et hekkbølgemonster totalt sosialt inkompetente. Man må nemlig ha en særdeles velutviklet evne til lukke øynene til eksistensen av andre mennesker for å dundre rundt i et sånt monster. Hele denne problemstillingen kan forøvrig oppsummeres i følgende enkle parole: " Vis meg din hekkbølge og jeg skal fortelle deg hvem du er".

Etter et par nervepirrende pisserunder og nærmere kl. 16:00 var jeg endelig kommet frem til Horten indre havn, ved Karl Johansvern hvor det skulle være treff for medlemmene av båtforeningen "Nautica Schizofrenia". En samling med trebåt/veteranbåt-entusiaster som setter hverandre i stevne et par ganger i året. Det er en samling veldig hjelpsomme mennesker som setter pris på grill og fest sammen. Selv jeg, som vanligvis er ganske middelhavsorientert i matveien, kan sette pris på pølser som er kremerte på utsiden og rå på innsiden i dette selskapet. Det er hyggelige og beherskede fester hvor det bare en sjelden gang forekommer at en skipper faller i vannet på veien fra det ene elementet til det andre. Samtalene flyter livlig om livet og veien og hvordan få en trebåt tett, en motor til å starte og finne en båtplass til en stor båt.