Farlige sjøreiser

Her forleden dag var jeg ute på min hittil farligste sjøreise. Nå er jeg overbevist om at det finnes mange definisjoner og forståelsesformer for hva en farlig sjøreise er, så jeg skal umiddelbart beskrive min:

Graden av en sjøreises farlighet er proporsjonal med størrelsen på den ufrivillige våte flaten (saltvann) som den sjøreisende pådrar seg.

På denne reisen ble jeg våt fra kneet og ned i skoen, inne i skoen og helt ut til stortåa. Og det enda denne sjøreisen var på knappe 0,1 NM. Altså bort til båtnabo Terje, som har en utrolig lekker Colin Archer-skøyte.Den er forøvrig til salgs, så hvis du drømmer om Norges peneste skøyte, så bare si fra, så skal jeg formidle kontakt.

Jeg skulle altså bare besøke ham for å beundre skøyta hans og dessuten slå av en prat om løst og fast. Denne reisen måtte jo selvfølgelig skje med et eller annet fartøy, i dette tilfellet ei jolle. Denne jolla hadde jeg fått av Stein Erik, som sa at jeg godt kunne få dette eggeskalet. For det var akkurat hva det var. Stein Erik er dessuten en anstendig mann, så han sa fra at jolle var svært ustabil. Det kunne jeg godt se, trodde jeg, og her er vi ved sakens egentlige kjerne. Jeg visste nemlig slett ikke hva "svært ustabil" betyr. Til forskjell fra nå, i skrivende stund, for nå vet jeg inderlig godt hva "svært ustabil" betyr. Det betyr rett og slett direkte livsfarlig hvis man foretar det aller minste avvik fra å sitte musestille, midt i båten.

Nå kan jeg veldig godt sitte musestille midt i en båt. Jeg kan til og med ro den, mens jeg sitter musestille midt i den. Jeg vet til og med at det eneste stedet man kan klø seg er for eks.der man sitter midt i båten, takk og pris, men ingen andre steder, ikker en gang på skulderen. Det jeg altså ikke hadde regnet ut var at man ikke sitte musestille midt i båten, samtidig som man vil klatre opp på rekka til "Laud", altså båten til Terje. Så jeg satte foten på aktertiljen, relativt midt på den. Det kan man ikke, da forsvinner aktertiljen under vannlinjen og foten følger med på veien under vannlinjen, helt opp til kneet innen jeg fikk samlet og flyttet foten tilbake til midttiljen. Det hjalp ikke særlig på stabiliteten at det nå var ca. femti liter vann i jolla. Øvelsen måtte avsluttes med at jeg la meg på magen i jolla til Terje, som ikke var, heldigvis, svært ustabil. Det var rett og slett den minst elegante landing jeg noensinne har hatt i ei jolle. Men jeg kom meg da omsider helskinnet ombord i "Laud" og nådde målsettingen: en sludder og en sladder med Terje.