Gjærbakst i båten.

Min lille seilbåt har ikke plass til en gasskomfyr. Men her forleden så kom jeg over en praktisk oppfinnelse, miniovnen "Omnia". Den ser sånn ut.

Første forøk med denne oven var å bake poteter. Jeg har en svakhet for bakte poteter med paprikasmør. Det var helt vellykket. Potene var jevnt stekt både over og under.

Så var tiden inne for å forsøke med brød. Først målte jeg opp karet for å se hvor stor plass det var i det. Karet rommet ca. 1,5 liter. Forutsetningsvis dobler deigen størrelse når den hever, så jeg laget en deig som var 8,5 dl. Etter mine erfaringer skal mel og vann blandes i forholdet 1: 2,4. Altså 2,4 ganger så mye mel som vann. da blir deigen brukbar. 2,5 dl vann og 6 dl mel. Deigen ble litt løs, så jeg måtte elte inn ca. en neve før den ble helt fin.

Det er jo et deilig vær i dag. Riktig et brøddeighevingsvær. Så deigen hevet fint. Så knadde jeg luven ut av den, rullet deigen i en pølse og la den ned i formen til etterheving. Etter å ha etterhevet 1 time i formen tente seg så det minste gassblusset og satte det på lavbluss. Det fungerer ikke helt. Åpningen i formen er såvidt vid at flammen bare treffer den innerste veggen i formen så skorpen blir mye mørkere på innsiden enn på utsiden. Så neste gang skal jeg brukte det andre blusset som er større.

Men brødet smakte akkurat sånn som nystekt brød skal smake.

Skippern har alltid rett ...

... er jo en påstand de fleste av oss har akseptert som en grunnleggende sannhet om sjømannskap. Forskning har vist at dette ikke er tilfelle. Det er slett ikke en følge av sjømannskap, men en følge av eierskap. denne forståelsen av kapteinens rolle opprinnelig er knyttet til den egelske merkantile marine. Den hadde et landbasert eierskap, bestående av rike handelsmenn, med en en kaptein som guvernør for eierne ombord. den engelske lovgivningen forsvarte og forklarte denne forståelsen av kapteinens rolle for å sikre de merkantile interessene i fartøyene som seilte langt, bl.a til koloniene for gjøre eierne rike.

Sjørøvere, eller mer presist fribyttere, til forskjell fra kaprere, hadde demokrati ombord, hvor kapteinen var valgt og bare hadde kommandorett under strid. Eller under seilaset var den kvartermester som bestemte og bl. a. fordelte byttet. De hadde også forsikring i tilfelle av skade i kamp.

Det er jo samtidig sjarmerende at kvartermester fortsatt er en grad i sjøforsvaret. Riktignok noe tilsvarende en sersjant, men likevel.

De som gjerne vil lese originalartikkelen om dette temaet kan følge denne linken her.

Kaprere, dvs. sjørøvere med kaperbrev fra kongen var jo også eid av redere på land og hadde dermed samme eierskap og samme regelverk som den merkantile flåte.

Så det er nok best at skipperen oppfører seg ordentlig til neste valg eller risikere h*n å bli avsatt av kvartermesteren.

Vi kommer aldri lengre enn til Drøbak ...

het en revyvise en gang for 100 år siden. I dag sitter skoen på den andre foten. man kommer alltid lengre enn til Drøbak. Dvs. Man kommer i hvert fall ikke til Drøbak, med båt. Følgelig må man seile lenger, den ene eller den andre retningen.

Det var sånn at vi hadde avtalt med noen venner som bor i Drøbak at vi skulle besøke dem der. Så vi kastet loss torsdag formiddag og det var fremdeles sydvest så vi fikk en deilig tur nordover fra Soon med vinden i ryggen, for en gangs skyld. Men da vi kom til Drøbak var det slett ingen ledige gjesteplasser. Askepott ville på Sightseeing så vi seilte inn syd for Kaholmen mens jeg fortalte og forklarte om jeteen og hvorfor vi måtte seile gjennom stakene. Deretter seilte vi nordover og kikket litt på havnen i Oscarsborg, men den fristet ikke så vi dro videre mot Håøybukta. Der var det heller ikke så god plass, dessuten var det satt ut noen gule badebøyer på mitt favorittsted. Østre Dragsund lå for åpent for den skiftende sydlige vinden, så vi fortsatte mot Bjørnehodebukta, men tok en tur inn i Dragsund for å se. Der var det nesten ingen båter så vi fant oss en plass med hekkanker og fortøyning i brygga.

Det er virkelig lunt og fint i Dragsund og denne gangen var det heller ingen småjævler som freste rundt i joller. Vi tok oss en tur på land, langt nok til å konstantere at det var satt opp en utedass. Det er jo greit å vite når man ligger i en sånn utehavn. Fordi i sånne uthavner er det en formidabel sosial kontroll. Det er nemlig alltid noen som holder til der mer eller mindre bestandig. De har møbler på brygga. Stoler og bord med duk og en liten blomsterpotte på bordet. Jeg tror damene markerer revir med sånne små blomsterpotter. Menn derimot tenner et lite bål. Det var ingen tvil om hvem som bestemte på brygga i Dragsund, da skipperen i den båten som lå på den beste plassen, altså den hvor det ikke er plass til andre båter på babord side, da han samlet sammen noen kvister og kubber og tente seg et lite bål.

Nå skjønner jeg også hvorfor de har joller med motor på. De drar nemlig hjem til Tofte for å hente avisen i postkassa. Det var tydelig å se sammenhengen mellom de ulike båtenes motorkraft og plassering på brygga. Stor motorkraft er noe man har for å komme førstemann til nærmeste uthavn. Dermed så er utgiftene til diesel heller ingen stor bekymring. De seiler neppe mer en ca. 2 minutter. Altså den tiden tar å kjøre motorbåt fra Tofte til Dragsund. Har man glemt saltet så er det bare å frese hjem i jolla. Men det gikk stille for seg. De spilte ikke høy musikk og skrålte ikke i natten.

På fredag morgen kastet vi så loss, for i havneboka vår sto at det var gjesteplasser på Husvik. Det er ikke sant. Heitmann benektet iherdig at det ikke var noen gjesteplasser der, så da ble vi så sure på hele Drøbak at vi seilte hjem til bøya på tre timer og dro ut igjen til våre venner i Drøbak i bil.

Hvorfor skal Soon staves med to o'er?

Tyskeren hadde åpenbart Hansablod i årene. Vi ble vekket av hylende baugpropell da han skulle manøvrere seg ut fra brygga og vende båten mot sydvesten. Jeg skal ikke flire av baugpropell mer. Det var så vidt trangt at med den lengden han hadde på båten trengte han virkelig en baugpropell for å vende mellom flytebryggene. Jeg skal bare flire av båter som er spå store at de må ha baugpropell for å manøvrer i havner som ble laget lenge før noen kunne stave "baugpropell".

Askepott hadde invitert barn og barnebarn ut til Soon for å se på båten og dessuten ta med seg to kartonger rødvin, det er nemlig ikke noe vinmonopol i Soon. For tiden er vår favoritt blandt rødvinskartonger av merket "Avent". Det ble litt voldsomt å skulle lage mat til alle ombord, så vi gikk på Son, ikke Soon, kro. Kroa er dekorert med mange bilder med maritime motiver. Jeg forsøkte å forklare for en jeg antok var hovmesteren, at han ikke kunne stave Soon, som Son, når kroa tok mål av seg til å være et sted for folk med interesse for sjøen.

Grunnen til at Soon heter Soon med to o'er er at stedte fikk navn etter hollendere som formodentlig var like trøtte på å krysse seg ut av fjorden mot den evindelige sydvesten, så de tok seg en overnatting på dette stedet som de kalte for: "Soon water". Når man er kommet til Soon så kan man endelig begynne å krysse på noen lengre legger. Han så bare forvirret ut, men etterhvert skjønte jeg at det ikke var så underlig. Han var en av disse hyggelige svenskene som jobber i restaurantbransjen og gjør et restaurantbesøk til en god opplevelse. dert er jo merkelig at vi må importere svensker for å treffe noen på en kafé som kan oppføre seg ordentlig. Vi spise dagens som var riktig lekre blåskjell.

Noe jeg forøvrig, i følge Askepott, ikke kan. Noe hun mente hun fikk bekreftet en stund senere i båtbutikken som ligger like ved kroa. Denne båtbutikken utmerker seg ved at den virkelig har alt du ikke trenger. Dvs. jeg visste ikke at jeg trengte nye sko, men de visste Askepott. Inn i båtbutikken dro vi. Der inne traff vi nok en hyggelig svenske og ham forklarte Askepott at jeg ønsket meg et par sko som kunne vaskes, med jevne mellomrom. Svensken var virkelig hjelpsom og dro frem det ene parret etter det andre som jeg prøvde på. Nå er jo jeg som alle andre underlagt et budsjett. Det budsjettet har noen få poster: mat,vin og båtutstyr. Hvis det er noen som lurer på hvor sjørøverne er blitt av, så kan jeg fortelle det. De har omskolert seg til landeveisrøvere og selger vaskbare tøysko i båtbutikker. Så humøret begynte alvorlig å dale ved tanken på en sånn formidabel budsjettoverskridelse i forhold til planlagte, budsjetterte sjakler, tau, antennekabler, riggutstyr osv.

En annen ung mann i butikken, en unntaksvis nordmann, som tydeligvis skulle vise at han hadde lært noe av svenskene erklærte at jeg så nanokul ut i de nøye vaskbare tøyskoa. Jeg har altså en liten form for allergi mot snørrunger i butikker som mener at jeg f. eks. skal kjøpe akkurat den PC'en, fjernsynet, radioen osv. FORDI han har maken hjemme hos seg selv. Så jeg tenkte at den unge mannen som ikke visste forskjell på moteløver og skippere burde få en aldri så liten oppdateringer på de ulike sosiale strata han kunne risikere å møte i en skobutikk som kaller seg båtustyrsbutikk. Jeg returnerte hans forkjølede forsøk på kompliment med kommentaren: "Gjett om jeg bryr meg om hvor kul jeg ser ut". Da fikk jeg skjenn av Askepott som mente jeg behandlet den unge mannen dårlig, som jo bare ville være hyggelig. Men damer kan ikke, som kjent, skjeldne mellom landeveisrøveri og shopping. Barn og barnebarn dro hjem og vi hygget oss med rødvinen de hadde bragt med seg.

Historien om bildet jeg aldri fikk tatt

Det burde være en egen klagemur hvor man kunne fortelle om bilder man ikke fikk tatt. her kommer mitt bidrag, snart.

Dagen begynte med strålende sol og den lenge etterlengtede nordavind. Men først ville vi dusje. Det ble på en skuffelse. Dusjen åpner ikke før kl. 10:00. Dermed så ble det heller ikke en tidlig avgang. Men vi inntok en god frokost og halte ut tiden med kaffe til klokken omsider ble 10:00. Heldigvis var vi de eneste som ville dusje og det var to dusjkabinetter så vi fikk hver vår dusj. Det var bare lekkert.

Deretter tenkte jeg at Askepott skulle få en myk start på et perfekt seilas sydover, med vind fra nord, så jeg heiste seilene før vi dro. Det var dumt, vinden klemte "Binna" inntil flytebrygga og laget en ripe i lakken. Men vi kom oss avgårde. Når vi så hadde blitt klar av Tofte og kunne dreie sydover, så døde nordavinden og vi måtte starte motoren igjen. Så gikk vi for vindstille, men ikke lenge. Etter en time så kom sydvesten tilbake ca. 6 - m/s.

Askepott hadde lyst til å ta en tur innom Villa Malle som ligger noen få meter nord for Filtvedt fyr. Der er det en veldig hyggelig kafé. Men da vi nærmet oss syntes jeg den flytebrygga med akterpåle så litt vel ubeskyttet ut, så vi dreide kursen mot Soon. det gikk ulidelig langsomt i motvind. For å få litt mer fart heiste genoaen, emn Askepott likte ikke den plutselige kregningen som oppsto, så jeg måtte flate litt ut, dvs. farten ble ikke så veldig stor, men vi holdt da ca. 4 knop.

Inne i Soon la vi oss først til ved den ytterste flytebrygga. Ganske snart kom det en hyggelig og fortalte at det ville bli veldig urolig på den brygga senere på kvelden og natten. Han foreslå at vi dro lengre innover, nesten helt til butikken, der var det også bøyer som man kunne fortøye ved. Vi så gjorde.

Hittil hadde alle våre landinger vært tilnærmet perfekte. Men det ble den ikke denne gangen. Motoren til "Binna" er for svak til at vi bare kunne ligge i spring i bøya og styre inn til brygga. Vi måtte starte på ny og holde stø kurs mot brygga og samtidig fange bøya under fart. Det viste seg at språkundervisningen og drillingen av pålestikk ikke hadde vært god nok. Det ble litt mange nye begreper på en gang: pålestikk, akter, hold tauet unna propellen, la tauet løpe, men ikke brems det før jeg sier fra osv. Senere oppdaget jeg at jeg jo har en ankarolina, så dersom jeg på et tidligere tidspunkt hadde satt en karabinkrok på den, så kunne jeg bare ha kneppet karabinkroken på øyet i bøya.

Dette var altså ikke historien jeg gjerne ville has tatt et bilde av. bare sånn for sikkerhets skyld, så det det ikke oppstår noen misforståelser.

Vi gikk i land og gjorde oss kjente med lokalitetene. Dvs. vi fant havnekontoret. Der var det en betalingsautomat, kr, 220,- koster det å ligge en natt i Soon. Det var litt i stiveste laget etter min smak, i tillegg må man legge på penger på dusjautomaten for å få varmt vann. Smålig. Forøvrig var servicesenteret lekkert rene og fine dusjer og toaletter og vaskemaskiner i lange baner.

Da vi var kommet tilbake og fått oss en kopp kaffe kom det en ovdiger båt inn. Det viste seg å være en tysk båt. På et slags engelsk spurte de om de bruke samme bøye som oss. Jeg antok at bøya kunne holde oss begge, så jeg sa ja. Med gneldrende baugpropeller fikk han hektet noe som nærmest lignet en hyrdestav på øyet i bøya og seg inn mot brygga med en ung mann i baugen og baugpropellen som hylte til styrbord og babord. Den unge mannen festet intet mindre enn fire tau i brygga og skipperen strammet så opp bøyetauet med en elektrisk vinsj. Den skreik ikke fullt så høyt som baugpropellen, men det var ikke mye om å gjøre. Imidlertid strammet han bøyefortøyningen så stramt at bøya dukket under vann og ble liggende begravet under overflaten. Dermed kom bøya selvsagt mye nærmere land og "Binna" hogg i bryggekanten, så jeg måtte stamme opp min akterfortøyning. Ikke før jeg så hadde gjort, så var han åpenbart ikke fornøyd og strammet opp mer, jeg strammet følgelig også mer osv.

Jeg var ved å bli litt irritabel på dette, men siden han ikke kunne et eneste ord engelsk, så ble min irritasjon ikke bedre uttrykt enn det min gamle rustne skoletysk formår. Men den holdt i hvertfall til at han ga meg en halviterflaske med tysk øl som forsoningspils. Etterhvert tenkte jeg at jeg også fikk vise meg fra en litt mer sjarmerende side, så jeg inviterte ham over i min båt for å se på den flotte nye havneboka vi hadde kjøpt, sånn at han kanskje kunne finne en utehavn. Han kom over i min bår med et voldsomt kenguruhopp. Det var sandelig godt at jeg har en kjøl på 1100 kilo, eller hadde vi gått rundt.

Vi bladde oss gjennom boka og jeg viste ham i kartet hvor de forskjellige utehavnene var å finne. Etterhvert var han fornøyd og ville tilbake til sin egen båt. Siden hans båt hadde et nye høyere fribord enn min båt kunne han ikke returnere med et tilsvarende kenguruhopp. Han satte den ene foten sin utenfor manntauet på min båt og så satte han den andre foten, i en dugelig skrittlengde, utenfor rekke på sin egen båt. For å være høflig formulerte jeg, ved hjelp av hypotetisk konjunktiv på tysk, formuleringen: "Dette går ikke", enda det var ikke særlig hypotetisk at båtene begynte å sige fra hverandre. Jeg antok uten videre at han ville lytte til min angivelige hypotese og snudde meg vekk for å rydde bort boka og kartene. Da jeg snudde meg tilbake var det ikke lenger noen grunn til å bekymre seg om tysk grammatikk og flere hypotetiske formuleringer, for nå lå han i perfekt parallell med vannet og klorte seg til sin egen båt med neglene på pekefingrene og til min båt med neglene på stortærne.

Dette var altså dette tablå jeg ikke fikk tatt bilde av, men fikk i stedet tak i båtshaka og fikk trukket båtene sammen så han, hypotetisk eller ei, ikke falt i vannet. Jeg kan dessverre ikke rose meg med å påstå at jeg vurderte det, Jeg glemte rett og slett å ta bildet.

Senere på kvelden satt Askepott og jeg og drakk rødvin og holdt øye med livet på land. Det var en liten lekeplass der med diverse lekeapparater for barn. Tydeligvis er jeg ikke helt ferdig med jobben selv om jeg nå er pensjonist, for inne på land på denne lekeplassen la jeg merke til en gutt på ca. 5 år, som tørr vedde på ville ha vært en av mine fremtidige objekter, dersom jeg altså som sagt ikke allerede var pensjonist. Jeg vil uten å nøle kalle denne denne gutten for et "Satanfrø". Ganske riktig det varte ikke lenge før han sto på brygga og kastet en stein etter endene og gjessene som svømte mellom båtene i håp om en matbit. Da han lette og fant enda en stein for å kaste så brølte jeg så hele byen hørte det at han ikke fikk lov til dette. Haka på guttungen falt ned på brygga. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd i hans liv at noen hadde opplyst ham om rett og galt. Han slapp steinen og kastet ikke flere.

Det hender vel ofte ...

... er starten på en liten fiskervise av Peter Dass. I hvert fortsatte den unge mannen i båten foran oss ufortrødent med sitt fiske. Det var bare et problem, forklarte han, han likte veldig godt å fiske, men han var ikke så veldig glad i å spise fisk. Imidlertid forlangte hans far, som altså var skipper på båten foran at fisk som ble fisket skulle spises. Dermed spurte han om jeg ville ha en makrell. Nå er ikke jeg heller så veldig glad i fisk, hvis sannheten på død og liv skal frem, men Askepott derimot er veldig glad i fisk. Antageligvis ville hun ikke bli så glad om jeg takket nei til en nytrukken makrell. Ikke mange sekundene etterpå hadde han en ny makrell på kroken. Han sløyet den flott og ga den til meg. Jeg takket pent og regnet med at Askepott ville bli glad.

Men bare et par minutter senere spurte han om jeg ville ha en til. Jeg kunne jo ikke godt takke nei, når jeg nå først han tatt imot en, så plutselig hadde vi to makrell og jeg visste godt at det ikke betød to makrell til Askepott og en burger til meg. det ble nok en makrell på hver til middag. Nå er det sånn at jeg egentlig ikke har så mye imot fisk, det er bare fiskebeina jeg ikke liker. Jeg kaller det et krigstraume.

Det henger sammen på den måten at under krigen, altså den 2. Verdenskrig, så var det lite mat. Det var derfor en ufravikelig regel at alle spiste det de fikk servert. Mine fiskeopplevelser startet med at jeg måtte følge med min mor og stå i sildekø. Det var rasjonering på det meste, så man måtte stå i kø for å skaffe mye og mangt. Denne sildekøen foregikk i en eller annen fiskerbod som luktet usannsynlig vondt. Omtrent sånn som eldgammel spekesild lukter når den fortsatt befinner seg i tønna.

Det eneste jeg tror jeg forsto at dette som luktet så usigelig vondt skulle på et eller annet tidspunkt senere på dagen bli til middag. Jeg tror min foreldre egentlig var svært omsorgsfulle og ville nok som de fleste foreldre skåne barna for smerte. Mine foreldre hadde en særegen forståelse av hvordan slik skåning foregår. Den forgår ved at man forteller barnet at det barnet opplever er feil. F. eks. hvis de skulle ta en flis ut av en finger, så hevdet de hårdnakket at det ikke gjorde vondt. Hvis jeg innvendte at det likevel gjorde vondt så sa de bare at det var innbildning og at det slett ikke gjorde vondt.

Det samme skjedde med den ufattelig illeluktende silda. Da jeg spurte om det var bein i den, så de nei. Da jeg protesterte og mente at den var full av bein og helt uspiselig pga. alle beina, så kalte de meg for frekk, ulydig og obsternasig og ble straffet for det. Askepott mener at krigen er slutt og at man derfor bør kvitte seg med krigstraumer, dvs. man bør spise fisk. Så vi har oppnådd et kompromiss. jeg spise den fisken hun lager til middag hvis jeg får rense fisken, sånn at jeg er sikker på at den er benfri. Jeg har utviklet en fenomenal teknikk for å filetere fisk med fingrene.

Det ble altså makrell til middag og jordbær til dessert. I morgen skal det angivelig bli nordavind, så vi bestemte oss for en natt til i Tofte for å utnytte nordavinden i morgen.

Den lengste fjorden i verden?

Neste morgen, etter frokost og kaffe, heiste vi anker og seilte videre. Så snart vi var kommet ut av Spirebukta, så møtte vi sydvesten. Det slår aldri feil, så lenge jeg kan huske har det blåst sydvest hver gang jeg skal ut Oslofjorden. Kursen ble lagt mot Nærsnes hvor Karl har "Sjøleik" på slipp. Vi ville hilse på, dessuten fant jeg dypt nede i "Binnas" katakomber en nydelig manuell lensepumpe i messing. Den hadde en slangediameter på 3 tommer, så jeg fant ut at den passet bedre på "Sjøleik". Mn vi måtte også denne gangen gå for motor med sydvesten rett i fleisen.

Omsider kom vi frem til Nærsnes, hvor en fornøyd Karl møtte oss. "Sjøleik" var i ferd med å få en ny stråsjøl, noe Karl var svært glad for. Etter en hyggelig kopp kaffe hos Karl, stevnet vi videre sørover. Vi heiste storseilet i håp om å få utnyttet vinden en smule og motorseile sånn litt på kryss. Farten ble litt bedre, så vi nærmet oss omsider Håøya.

Da vi nærmet oss Dragsund lærte jeg mye nytt om riggen. Det er sånn at på slissen i masten så er det et sted hvor slissen er utvidet, sånn at man kan tre gliderne inn i masten(og skulle det senere hen vise seg, ta gliderne ut). Rett ovenfor denne utvidelsen i slissen sitter det en splint. Denne må man selvsagt ta ut, for å kunne tre seilet inn i slissen. Det forekom der og da logisk at den samme splinten skulle ut når seilet skulle berges. Så da vi nærmet oss Dragsund sendte jeg Askepott foran masten for å evt. trekke storseilet ned om det skulle bli nødvendig, samtidig som jeg ville ha henne på trygg avstand fra bommen, om den skulle finne på å skape seg.

Askepott dro på kommando splinten ut og da jeg løsnet fallet til storseilet falt bommen falt som en sekk sement ned på min skulder og seilet rant ut av slissen i masten som en vårkåt bekk. Dermed så måtte jeg stappe seilet ned i ruffen for at det ikke skulle blåse ut. Siden jeg hadde sendt Askepott foran masten og selv hadde hendene fulle med å forsøke å stappe seilet ned i ruffen, så va det ingen ledigen hender til å holde "Binna" i vindøyet. Dermed så ble da heller ikke Binna holdt i vindøyet og for hit og dit etter vinden.

Denne øvelsen var slett ikke overbevisende på Askepott, selv om jeg hele tiden redigerte ansiktet inn i de mest avlappede, rolige og beheskede former. Jeg fattet der og da et vedtak om at det skulle installeres Lazy-Jacks på bommen. Imidlertid var nok den viktigste lærdommen at denne splinten slett ikke skal nappes ut når seilet skal berges. Den skal tvertimot forbli på sin plass helt til seilet skal ut av riggen.

Etter litt strev fikk vi pakket seilet på bommen og kunne rusle inn i Dragsund. Der var det akkurat så fullt som man kan forvente at et er en søndag formiddag. Altså før det nærmer seg kl. 17:00 da de fleste skal hjem. Vi ga derfor opp å fortøye i Dragsund og forsøkte oss litt i Bjørnehodebukta for å evt.ligge på svai der, men det er ikke det beste stedet å ligge i sydvesten, så vi besluttet omsider å inn til Tofte.

Der er det noen få gjesteplasser og det var heldigvis en ledig til oss. Nå er det ikke så mye ved Tofte som minner om Skagen, bortsett kanskje fra prisen for å ligge der, kr. 180,- Riktignok med et klippekort, sånn at den sjette overnattingen er gratis. Tofte har to kafeer og to matvarebutikker. En Kiwi og en Coop, men fremfor alt dusj og toalett. Vi bestemte oss for å benytte oss av disse fascilitetene neste dag.

I en båt som lå ved samme brygge, litt syd for oss, var det en ung mann som fisket ivrig. Det viste seg snart at han kunne sine ting, for han ro åpenbart inn den ene makrellen etter den andre. Siden vinden altså fortsatt var sydvest om enn litt lunere inne i havnen, så satt vi i le av den stekte makrellduften. Den inspirerte Askepott til å hive ut harpa som vi hadde kjøpt inne på Lysaker brygge. Vi hadde også kjøpt et pilkesnøre som jeg hadde tenkt å hive ut, men på en eller annen avsindig måte så greide jeg å lage en formidabel floke av snøret, så det var ingen annen utvei en å kaste snøret eller smøye lina.

De fleste med forstanden i behold ville antageligvis kaste hele snøre og kjøpe et nytt, men jeg har åpenbart noen asbergertendenser, så jeg gikk i gang med å¨smøye. Til stor fornøyelse for de som spaserte langs bryggene for å se på de andre båtene og i håp om å kunne bevitne noen andre som la til brygga på en uheldig måte. Det er som kjent en av de kjæreste aktiviteter man kan ha i en havn. Selvfølgelig var det en kar, en sånn der BarteSam som høylydt kommenterte min smøying. Først kommenterte han at jeg overhodet var kommet i den situasjonen at jeg hadde et snøre å smøye. Dernest hadde han en prognose på hvordan dette ville utvikle seg: "Dette klarer du aldri". Nå var jeg antageligvis ganske irritabel allerede, så jeg inviterte BarteSam på å vedde ei kasse øl på den påstanden. Da bakket han ut uten flere kommentarer, dessverre. For ei kasse øl hadde jeg gladelig smøyet hele natten. Nå ble det imidlertid til at jeg fulgte Askepotts anbefaling, nemlig kappe snøret foran og bak den verste floken og så skjøte snøret etterpå.

Som sagt så gjort, ut med pilkesnøret som hadde en pilk som nok var mer egnet til å fange en to meters hai enn en liten makrell. Men det ble ikke noe makrell på noen av oss.

Endelig ...

ble det tid til et lite seilas. Vi, dvs. Askepott, (Askepott er tidligere presentert og beskrevet her) og jeg skulle seile i en hel uke. Askepott forsikret meg om at hun hadde vært i seilbåt før. Hun hadde vært med noen venner ut til Steilene, riktignok bare for motor.

Vi kom avsted på lørdag kl.14:00. Tradisjonen tro blåste det ført ingenting, men så tok vinden seg opp gradvis og ble en til den sedvanlige sydvest. Jeg bestemte meg hurtig for at Askepott ikke skulle debutere med en hakkende og hoppende kryss ut Oslofjorden, så vi gikk for motor. Det er altså bare det at motoren i "Binna" er på små 7 HK og ddet er ikke så mye å sloss mot sydvesten med. jeg forklarte sånn litt unnskyldende at det nok ikke kunne bli Skagen denne gangen. Askepott sa at hun gjerne ville se litt av indre Oslofjord.

Vinden frisket på til ca. 5 - 6 M/S altså egentlig en perfekt vind for introduksjon til seilerlivet, hvis den altså bare hadde blåst den riktige veien. Men selv en sånn liten bris var en munnfull for Binna. Farten sak til 2,5 knop.

Virkeligheta slår som kjent om seg til alle kanter, skipperen var under en alvorlig trussel om å skulle seile Askepott på hennes første tur med Binna til Middagsbukta. Jeg mener det er direkte identitetstruende for en havarist fra Biscaya å ha første natt på svai i Middagsbukta. heldigvis reddet askepott meg fra katastrofen. Hun hadde nemlig insistert på at vi skulle kjøpe "Havneboka". I den fant hun Spirebukta som ligger rett syd for Middagsbukta. Jeg har aldri hørt om Spirebukta i noen av de ulike beretninger jeg har lest av seilere som har tenkt seg rundt Kapp Horn. Men æren var ikke desto mindre reddet. Vi kastet anker i Spirebukta.

Spirebukta er en veldig trivelig liten bukt, lun og fin og ikke så mange båter. Den lot til å være et yndet sted for småbarnsfamilier. I hvert fall krydde det av barn i alle aldre. Etter en deilig middag med et par glass rødvin gikk vi til ro i en guddommelig stillhet i Spirebukta.

En liten brannfakkel?

Jeg har akkurat hørt på radioen at folk som seiler med promille kan miste retten til å føre båt i inntil 5 år.Stortinget har nettopp vedtatt ny lov om dette. Promillegrensen til sjøs er 0,8 promille. Jeg må straks medgi at jeg er glad for denne lovendringen. Samtidig skal jeg også medgi at jeg opplever at seiling er mer krevende enn å kjøre bil. Jeg mener f. eks.når jeg kjører bil er det sjelden at jeg bekymrer meg om hvor jeg er. Det er en skog av skilt langs veien som forteller meg det. Om jeg mot en eller annen formodning likevel skulle gå glipp av denne informasjonen, er det som regel (etter sterkt påtrykk av ledsagende passasjer), mulig å stoppe og spørre om veien. Når jeg seiler så tenker jeg mer eller mindre konstant på hvor jeg er, og det er ikke så ofte man kan stoppe og spørre noen.

Jeg har aldri forstått den påståtte gleden ved å ha en (permanent for hånden) øl å drikke på mens man seiler. Jeg forstår ikke at noen frivillig utsetter seg for å være mindre årvåken og alert enn maksimalt. 0,8 promille er faktisk ganske mye. F. eks. er 0,8 promille den perfekte mengde alkohol i kroppen hvor bremseklossene (og belteremmen) løsner. Det er omtrent akkurat der hvor det plutselig er for tidlig å ringe hjem helt til det er for sent. Altså der hvor skippere er på sitt høyeste og mørkeste, fisken som ble fisket i fjor på det største og referatet fra hvordan sjefen ble irettesatt på sitt mest fargerike. Eller for å si det på en annen måte, 0,8 promille er tilstrekkelig mengde alkohol i kroppen til å ta de absolutt dummeste avgjørelsene man overhodet kan ta. Som f. eks. monolateralt suspendere tidligere inngåtte avtaler som regulerer tosomhetens gleder og sorger.

Min uærbødige påstand er derfor at mange som sverger til å håndpils mens de seiler søker etter et mentalt girskifte. Nemlig navigasjons(be)redskapet GSG (gåre' så gåre'). I noen tilfelle handler det også om vedlikeholdsprinsippet HLH (Håper lortet holder).

Jeg sverger til alkoholprinsippet: Aldri alkohol så lenge som flagget er oppe, med mindre skipet er fortøyd og seilaset avsluttet.