Historien om bildet jeg aldri fikk tatt

Det burde være en egen klagemur hvor man kunne fortelle om bilder man ikke fikk tatt. her kommer mitt bidrag, snart.

Dagen begynte med strålende sol og den lenge etterlengtede nordavind. Men først ville vi dusje. Det ble på en skuffelse. Dusjen åpner ikke før kl. 10:00. Dermed så ble det heller ikke en tidlig avgang. Men vi inntok en god frokost og halte ut tiden med kaffe til klokken omsider ble 10:00. Heldigvis var vi de eneste som ville dusje og det var to dusjkabinetter så vi fikk hver vår dusj. Det var bare lekkert.

Deretter tenkte jeg at Askepott skulle få en myk start på et perfekt seilas sydover, med vind fra nord, så jeg heiste seilene før vi dro. Det var dumt, vinden klemte "Binna" inntil flytebrygga og laget en ripe i lakken. Men vi kom oss avgårde. Når vi så hadde blitt klar av Tofte og kunne dreie sydover, så døde nordavinden og vi måtte starte motoren igjen. Så gikk vi for vindstille, men ikke lenge. Etter en time så kom sydvesten tilbake ca. 6 - m/s.

Askepott hadde lyst til å ta en tur innom Villa Malle som ligger noen få meter nord for Filtvedt fyr. Der er det en veldig hyggelig kafé. Men da vi nærmet oss syntes jeg den flytebrygga med akterpåle så litt vel ubeskyttet ut, så vi dreide kursen mot Soon. det gikk ulidelig langsomt i motvind. For å få litt mer fart heiste genoaen, emn Askepott likte ikke den plutselige kregningen som oppsto, så jeg måtte flate litt ut, dvs. farten ble ikke så veldig stor, men vi holdt da ca. 4 knop.

Inne i Soon la vi oss først til ved den ytterste flytebrygga. Ganske snart kom det en hyggelig og fortalte at det ville bli veldig urolig på den brygga senere på kvelden og natten. Han foreslå at vi dro lengre innover, nesten helt til butikken, der var det også bøyer som man kunne fortøye ved. Vi så gjorde.

Hittil hadde alle våre landinger vært tilnærmet perfekte. Men det ble den ikke denne gangen. Motoren til "Binna" er for svak til at vi bare kunne ligge i spring i bøya og styre inn til brygga. Vi måtte starte på ny og holde stø kurs mot brygga og samtidig fange bøya under fart. Det viste seg at språkundervisningen og drillingen av pålestikk ikke hadde vært god nok. Det ble litt mange nye begreper på en gang: pålestikk, akter, hold tauet unna propellen, la tauet løpe, men ikke brems det før jeg sier fra osv. Senere oppdaget jeg at jeg jo har en ankarolina, så dersom jeg på et tidligere tidspunkt hadde satt en karabinkrok på den, så kunne jeg bare ha kneppet karabinkroken på øyet i bøya.

Dette var altså ikke historien jeg gjerne ville has tatt et bilde av. bare sånn for sikkerhets skyld, så det det ikke oppstår noen misforståelser.

Vi gikk i land og gjorde oss kjente med lokalitetene. Dvs. vi fant havnekontoret. Der var det en betalingsautomat, kr, 220,- koster det å ligge en natt i Soon. Det var litt i stiveste laget etter min smak, i tillegg må man legge på penger på dusjautomaten for å få varmt vann. Smålig. Forøvrig var servicesenteret lekkert rene og fine dusjer og toaletter og vaskemaskiner i lange baner.

Da vi var kommet tilbake og fått oss en kopp kaffe kom det en ovdiger båt inn. Det viste seg å være en tysk båt. På et slags engelsk spurte de om de bruke samme bøye som oss. Jeg antok at bøya kunne holde oss begge, så jeg sa ja. Med gneldrende baugpropeller fikk han hektet noe som nærmest lignet en hyrdestav på øyet i bøya og seg inn mot brygga med en ung mann i baugen og baugpropellen som hylte til styrbord og babord. Den unge mannen festet intet mindre enn fire tau i brygga og skipperen strammet så opp bøyetauet med en elektrisk vinsj. Den skreik ikke fullt så høyt som baugpropellen, men det var ikke mye om å gjøre. Imidlertid strammet han bøyefortøyningen så stramt at bøya dukket under vann og ble liggende begravet under overflaten. Dermed kom bøya selvsagt mye nærmere land og "Binna" hogg i bryggekanten, så jeg måtte stamme opp min akterfortøyning. Ikke før jeg så hadde gjort, så var han åpenbart ikke fornøyd og strammet opp mer, jeg strammet følgelig også mer osv.

Jeg var ved å bli litt irritabel på dette, men siden han ikke kunne et eneste ord engelsk, så ble min irritasjon ikke bedre uttrykt enn det min gamle rustne skoletysk formår. Men den holdt i hvertfall til at han ga meg en halviterflaske med tysk øl som forsoningspils. Etterhvert tenkte jeg at jeg også fikk vise meg fra en litt mer sjarmerende side, så jeg inviterte ham over i min båt for å se på den flotte nye havneboka vi hadde kjøpt, sånn at han kanskje kunne finne en utehavn. Han kom over i min bår med et voldsomt kenguruhopp. Det var sandelig godt at jeg har en kjøl på 1100 kilo, eller hadde vi gått rundt.

Vi bladde oss gjennom boka og jeg viste ham i kartet hvor de forskjellige utehavnene var å finne. Etterhvert var han fornøyd og ville tilbake til sin egen båt. Siden hans båt hadde et nye høyere fribord enn min båt kunne han ikke returnere med et tilsvarende kenguruhopp. Han satte den ene foten sin utenfor manntauet på min båt og så satte han den andre foten, i en dugelig skrittlengde, utenfor rekke på sin egen båt. For å være høflig formulerte jeg, ved hjelp av hypotetisk konjunktiv på tysk, formuleringen: "Dette går ikke", enda det var ikke særlig hypotetisk at båtene begynte å sige fra hverandre. Jeg antok uten videre at han ville lytte til min angivelige hypotese og snudde meg vekk for å rydde bort boka og kartene. Da jeg snudde meg tilbake var det ikke lenger noen grunn til å bekymre seg om tysk grammatikk og flere hypotetiske formuleringer, for nå lå han i perfekt parallell med vannet og klorte seg til sin egen båt med neglene på pekefingrene og til min båt med neglene på stortærne.

Dette var altså dette tablå jeg ikke fikk tatt bilde av, men fikk i stedet tak i båtshaka og fikk trukket båtene sammen så han, hypotetisk eller ei, ikke falt i vannet. Jeg kan dessverre ikke rose meg med å påstå at jeg vurderte det, Jeg glemte rett og slett å ta bildet.

Senere på kvelden satt Askepott og jeg og drakk rødvin og holdt øye med livet på land. Det var en liten lekeplass der med diverse lekeapparater for barn. Tydeligvis er jeg ikke helt ferdig med jobben selv om jeg nå er pensjonist, for inne på land på denne lekeplassen la jeg merke til en gutt på ca. 5 år, som tørr vedde på ville ha vært en av mine fremtidige objekter, dersom jeg altså som sagt ikke allerede var pensjonist. Jeg vil uten å nøle kalle denne denne gutten for et "Satanfrø". Ganske riktig det varte ikke lenge før han sto på brygga og kastet en stein etter endene og gjessene som svømte mellom båtene i håp om en matbit. Da han lette og fant enda en stein for å kaste så brølte jeg så hele byen hørte det at han ikke fikk lov til dette. Haka på guttungen falt ned på brygga. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd i hans liv at noen hadde opplyst ham om rett og galt. Han slapp steinen og kastet ikke flere.