Vi kommer aldri lengre enn til Drøbak ...

het en revyvise en gang for 100 år siden. I dag sitter skoen på den andre foten. man kommer alltid lengre enn til Drøbak. Dvs. Man kommer i hvert fall ikke til Drøbak, med båt. Følgelig må man seile lenger, den ene eller den andre retningen.

Det var sånn at vi hadde avtalt med noen venner som bor i Drøbak at vi skulle besøke dem der. Så vi kastet loss torsdag formiddag og det var fremdeles sydvest så vi fikk en deilig tur nordover fra Soon med vinden i ryggen, for en gangs skyld. Men da vi kom til Drøbak var det slett ingen ledige gjesteplasser. Askepott ville på Sightseeing så vi seilte inn syd for Kaholmen mens jeg fortalte og forklarte om jeteen og hvorfor vi måtte seile gjennom stakene. Deretter seilte vi nordover og kikket litt på havnen i Oscarsborg, men den fristet ikke så vi dro videre mot Håøybukta. Der var det heller ikke så god plass, dessuten var det satt ut noen gule badebøyer på mitt favorittsted. Østre Dragsund lå for åpent for den skiftende sydlige vinden, så vi fortsatte mot Bjørnehodebukta, men tok en tur inn i Dragsund for å se. Der var det nesten ingen båter så vi fant oss en plass med hekkanker og fortøyning i brygga.

Det er virkelig lunt og fint i Dragsund og denne gangen var det heller ingen småjævler som freste rundt i joller. Vi tok oss en tur på land, langt nok til å konstantere at det var satt opp en utedass. Det er jo greit å vite når man ligger i en sånn utehavn. Fordi i sånne uthavner er det en formidabel sosial kontroll. Det er nemlig alltid noen som holder til der mer eller mindre bestandig. De har møbler på brygga. Stoler og bord med duk og en liten blomsterpotte på bordet. Jeg tror damene markerer revir med sånne små blomsterpotter. Menn derimot tenner et lite bål. Det var ingen tvil om hvem som bestemte på brygga i Dragsund, da skipperen i den båten som lå på den beste plassen, altså den hvor det ikke er plass til andre båter på babord side, da han samlet sammen noen kvister og kubber og tente seg et lite bål.

Nå skjønner jeg også hvorfor de har joller med motor på. De drar nemlig hjem til Tofte for å hente avisen i postkassa. Det var tydelig å se sammenhengen mellom de ulike båtenes motorkraft og plassering på brygga. Stor motorkraft er noe man har for å komme førstemann til nærmeste uthavn. Dermed så er utgiftene til diesel heller ingen stor bekymring. De seiler neppe mer en ca. 2 minutter. Altså den tiden tar å kjøre motorbåt fra Tofte til Dragsund. Har man glemt saltet så er det bare å frese hjem i jolla. Men det gikk stille for seg. De spilte ikke høy musikk og skrålte ikke i natten.

På fredag morgen kastet vi så loss, for i havneboka vår sto at det var gjesteplasser på Husvik. Det er ikke sant. Heitmann benektet iherdig at det ikke var noen gjesteplasser der, så da ble vi så sure på hele Drøbak at vi seilte hjem til bøya på tre timer og dro ut igjen til våre venner i Drøbak i bil.