Den lengste fjorden i verden?

Neste morgen, etter frokost og kaffe, heiste vi anker og seilte videre. Så snart vi var kommet ut av Spirebukta, så møtte vi sydvesten. Det slår aldri feil, så lenge jeg kan huske har det blåst sydvest hver gang jeg skal ut Oslofjorden. Kursen ble lagt mot Nærsnes hvor Karl har "Sjøleik" på slipp. Vi ville hilse på, dessuten fant jeg dypt nede i "Binnas" katakomber en nydelig manuell lensepumpe i messing. Den hadde en slangediameter på 3 tommer, så jeg fant ut at den passet bedre på "Sjøleik". Mn vi måtte også denne gangen gå for motor med sydvesten rett i fleisen.

Omsider kom vi frem til Nærsnes, hvor en fornøyd Karl møtte oss. "Sjøleik" var i ferd med å få en ny stråsjøl, noe Karl var svært glad for. Etter en hyggelig kopp kaffe hos Karl, stevnet vi videre sørover. Vi heiste storseilet i håp om å få utnyttet vinden en smule og motorseile sånn litt på kryss. Farten ble litt bedre, så vi nærmet oss omsider Håøya.

Da vi nærmet oss Dragsund lærte jeg mye nytt om riggen. Det er sånn at på slissen i masten så er det et sted hvor slissen er utvidet, sånn at man kan tre gliderne inn i masten(og skulle det senere hen vise seg, ta gliderne ut). Rett ovenfor denne utvidelsen i slissen sitter det en splint. Denne må man selvsagt ta ut, for å kunne tre seilet inn i slissen. Det forekom der og da logisk at den samme splinten skulle ut når seilet skulle berges. Så da vi nærmet oss Dragsund sendte jeg Askepott foran masten for å evt. trekke storseilet ned om det skulle bli nødvendig, samtidig som jeg ville ha henne på trygg avstand fra bommen, om den skulle finne på å skape seg.

Askepott dro på kommando splinten ut og da jeg løsnet fallet til storseilet falt bommen falt som en sekk sement ned på min skulder og seilet rant ut av slissen i masten som en vårkåt bekk. Dermed så måtte jeg stappe seilet ned i ruffen for at det ikke skulle blåse ut. Siden jeg hadde sendt Askepott foran masten og selv hadde hendene fulle med å forsøke å stappe seilet ned i ruffen, så va det ingen ledigen hender til å holde "Binna" i vindøyet. Dermed så ble da heller ikke Binna holdt i vindøyet og for hit og dit etter vinden.

Denne øvelsen var slett ikke overbevisende på Askepott, selv om jeg hele tiden redigerte ansiktet inn i de mest avlappede, rolige og beheskede former. Jeg fattet der og da et vedtak om at det skulle installeres Lazy-Jacks på bommen. Imidlertid var nok den viktigste lærdommen at denne splinten slett ikke skal nappes ut når seilet skal berges. Den skal tvertimot forbli på sin plass helt til seilet skal ut av riggen.

Etter litt strev fikk vi pakket seilet på bommen og kunne rusle inn i Dragsund. Der var det akkurat så fullt som man kan forvente at et er en søndag formiddag. Altså før det nærmer seg kl. 17:00 da de fleste skal hjem. Vi ga derfor opp å fortøye i Dragsund og forsøkte oss litt i Bjørnehodebukta for å evt.ligge på svai der, men det er ikke det beste stedet å ligge i sydvesten, så vi besluttet omsider å inn til Tofte.

Der er det noen få gjesteplasser og det var heldigvis en ledig til oss. Nå er det ikke så mye ved Tofte som minner om Skagen, bortsett kanskje fra prisen for å ligge der, kr. 180,- Riktignok med et klippekort, sånn at den sjette overnattingen er gratis. Tofte har to kafeer og to matvarebutikker. En Kiwi og en Coop, men fremfor alt dusj og toalett. Vi bestemte oss for å benytte oss av disse fascilitetene neste dag.

I en båt som lå ved samme brygge, litt syd for oss, var det en ung mann som fisket ivrig. Det viste seg snart at han kunne sine ting, for han ro åpenbart inn den ene makrellen etter den andre. Siden vinden altså fortsatt var sydvest om enn litt lunere inne i havnen, så satt vi i le av den stekte makrellduften. Den inspirerte Askepott til å hive ut harpa som vi hadde kjøpt inne på Lysaker brygge. Vi hadde også kjøpt et pilkesnøre som jeg hadde tenkt å hive ut, men på en eller annen avsindig måte så greide jeg å lage en formidabel floke av snøret, så det var ingen annen utvei en å kaste snøret eller smøye lina.

De fleste med forstanden i behold ville antageligvis kaste hele snøre og kjøpe et nytt, men jeg har åpenbart noen asbergertendenser, så jeg gikk i gang med å¨smøye. Til stor fornøyelse for de som spaserte langs bryggene for å se på de andre båtene og i håp om å kunne bevitne noen andre som la til brygga på en uheldig måte. Det er som kjent en av de kjæreste aktiviteter man kan ha i en havn. Selvfølgelig var det en kar, en sånn der BarteSam som høylydt kommenterte min smøying. Først kommenterte han at jeg overhodet var kommet i den situasjonen at jeg hadde et snøre å smøye. Dernest hadde han en prognose på hvordan dette ville utvikle seg: "Dette klarer du aldri". Nå var jeg antageligvis ganske irritabel allerede, så jeg inviterte BarteSam på å vedde ei kasse øl på den påstanden. Da bakket han ut uten flere kommentarer, dessverre. For ei kasse øl hadde jeg gladelig smøyet hele natten. Nå ble det imidlertid til at jeg fulgte Askepotts anbefaling, nemlig kappe snøret foran og bak den verste floken og så skjøte snøret etterpå.

Som sagt så gjort, ut med pilkesnøret som hadde en pilk som nok var mer egnet til å fange en to meters hai enn en liten makrell. Men det ble ikke noe makrell på noen av oss.