Det hender vel ofte ...

... er starten på en liten fiskervise av Peter Dass. I hvert fortsatte den unge mannen i båten foran oss ufortrødent med sitt fiske. Det var bare et problem, forklarte han, han likte veldig godt å fiske, men han var ikke så veldig glad i å spise fisk. Imidlertid forlangte hans far, som altså var skipper på båten foran at fisk som ble fisket skulle spises. Dermed spurte han om jeg ville ha en makrell. Nå er ikke jeg heller så veldig glad i fisk, hvis sannheten på død og liv skal frem, men Askepott derimot er veldig glad i fisk. Antageligvis ville hun ikke bli så glad om jeg takket nei til en nytrukken makrell. Ikke mange sekundene etterpå hadde han en ny makrell på kroken. Han sløyet den flott og ga den til meg. Jeg takket pent og regnet med at Askepott ville bli glad.

Men bare et par minutter senere spurte han om jeg ville ha en til. Jeg kunne jo ikke godt takke nei, når jeg nå først han tatt imot en, så plutselig hadde vi to makrell og jeg visste godt at det ikke betød to makrell til Askepott og en burger til meg. det ble nok en makrell på hver til middag. Nå er det sånn at jeg egentlig ikke har så mye imot fisk, det er bare fiskebeina jeg ikke liker. Jeg kaller det et krigstraume.

Det henger sammen på den måten at under krigen, altså den 2. Verdenskrig, så var det lite mat. Det var derfor en ufravikelig regel at alle spiste det de fikk servert. Mine fiskeopplevelser startet med at jeg måtte følge med min mor og stå i sildekø. Det var rasjonering på det meste, så man måtte stå i kø for å skaffe mye og mangt. Denne sildekøen foregikk i en eller annen fiskerbod som luktet usannsynlig vondt. Omtrent sånn som eldgammel spekesild lukter når den fortsatt befinner seg i tønna.

Det eneste jeg tror jeg forsto at dette som luktet så usigelig vondt skulle på et eller annet tidspunkt senere på dagen bli til middag. Jeg tror min foreldre egentlig var svært omsorgsfulle og ville nok som de fleste foreldre skåne barna for smerte. Mine foreldre hadde en særegen forståelse av hvordan slik skåning foregår. Den forgår ved at man forteller barnet at det barnet opplever er feil. F. eks. hvis de skulle ta en flis ut av en finger, så hevdet de hårdnakket at det ikke gjorde vondt. Hvis jeg innvendte at det likevel gjorde vondt så sa de bare at det var innbildning og at det slett ikke gjorde vondt.

Det samme skjedde med den ufattelig illeluktende silda. Da jeg spurte om det var bein i den, så de nei. Da jeg protesterte og mente at den var full av bein og helt uspiselig pga. alle beina, så kalte de meg for frekk, ulydig og obsternasig og ble straffet for det. Askepott mener at krigen er slutt og at man derfor bør kvitte seg med krigstraumer, dvs. man bør spise fisk. Så vi har oppnådd et kompromiss. jeg spise den fisken hun lager til middag hvis jeg får rense fisken, sånn at jeg er sikker på at den er benfri. Jeg har utviklet en fenomenal teknikk for å filetere fisk med fingrene.

Det ble altså makrell til middag og jordbær til dessert. I morgen skal det angivelig bli nordavind, så vi bestemte oss for en natt til i Tofte for å utnytte nordavinden i morgen.