Stephen Hawkings har blitt ateist.

Det har han nemlig ikke vært hittil. Så langt han han vært agnostiker. Dvs. i den nest siste boka han skrev erklærte han at: "En skaper kan ikke utelukkes". Denne posisjonen har han sånn sett arvet etter Isaac Newton som hevdet at: "Intet kan oppstå av kaos". Derfor, ifølge Newton, måtte det finnes en skaper.

Det er denne kaos-påstanden som fascinerer meg. Jeg har nemlig aldri godtatt den. Mitt synspunkt er helt omvendt: "Kaos er en forutsetning for at noe kan oppstå". Jeg skal forsøke meg på en veldig forenklet analogi. Anta at det er mulig å skape et sokkemonster ved en helt spesiell sammensetning av sokker i forskjellige farger. Da vil sjansen, etter mitt skjønn, være større for at man skulle komme til å sette sammen den rette kombinasjonen av sokker, dersom sokkene var tilfeldig (altså kaotisk) distribuert i skuffen, fremfor ordnet i par. Hvis vi forestiller oss at man skulle fange en armfull sokker i stummende mørke, uten å kjenne til på forhånd hvordan denne kombinasjonen av sokker for å danne et sokkemonster, skulle se ut.

Altså jo mer kaotisk atomer var distribuert på planeten i dens spede begynnelse, jo større vil muligheten for at akkurat den spesielle kombinasjonen som skulle til for at liv skulle kunne oppstå, være.

Så jeg vil gjerne stille Newtons påstand på hodet og si: "Alt kan oppstå av kaos". Fordi sannsynligheten for at en helt bestemt kombinasjon skal kunne oppstå er størst der hvor alle de enkelte bestanddeler som skal til for å danne en slik kombinasjon, er vilkårlig distribuert.

Jeg har dessverre ikke lest boka til Hawkings ennå, fordi den ikke vil bli utgitt før 07.09.2010, men jeg skal lese den så fort som jeg kan skaffe den. Den kan skaffes på akademika.no og på amazon.com.

Så vidt jeg har forstått av forhåndsbeskrivelsen av denne boka, så er Hawkings posisjon at det ikke er behov for noen hypotese om en skaper, fordi gravitasjonen er tilstrekkelig til å "ordne" materien. Dermed er det ikke behov for noen skaper(ordner) for å skape liv av kaos.

Forsømt blogg ...

er jo dette blitt etterhvert. Jeg tror det er flere grunner til det. En av dem er at jeg jo helst ville blogge om seiling. Det er det blitt veldig lite av i sommer. Det har vært en dårlig sommer her. Det har blåst sydvest omtrent hver eneste dag. det er veldig kjedelig for en som holder til innerst i Oslofjorden. De betyr å krysse seg ut gjennom fjorden i veldig langsom fart. Det har altså ikke blitt så mye seiling å blogge om.

Den andre grunnen tror jeg er at jeg for tiden lever veldig stille og rolig. Dermed så skjer det ikke så mye å blogge om i livet mitt for tiden.

En tredje grunn kan kanskje være at bloggere trenger lesere? Jeg kan merke at jeg i blandt savner opplevelsen av at det faktisk er noen som leser bloggen. Dvs. jeg vet at jeg har to lesere, hvor av en av dem har registret seg som følger. Er det flere enn disse to mon tro? Registrer deg gjerne som leser eller legg inn en kommentar til innleggene, en gang i blandt.

Tiden kan være inne for en beskrivelse av båten, i tilfelle av at jeg har flere lesere. 50% av leserne kjenner båten veldig godt, så hittil har det ikke vært det helt store behovet.

Båten er bygget i 1960. Det var før båter ble serieprodusert. De er tegnet av en kjent svensk båtkonstruktør som heter: Olle Enderlein. Sånne båter som det bare finnes én av kalles gjerne for One Off. Altså at det bare finnes en enkelt. Konstruktøren selv kaller båten for Konstruksjon nr. 263, 1959, havkrysser 30,72 kvm (kvadratmeter seil). Den har en (altfor) liten motor, en Volvo Penta MD 1, dvs. 7,5 hestekrefter. I praksis vil det si at i motvind og eller motsrøm, så står den helt stille. Eller for å si det på en annen måte. Uten vind og strøm driver den båten fremover i 3 knop, så den står stille dersom motvind og -strøm tilsammen utgjør 3 knop.

Imidlertid seiler den utrolig bra. Hittil er toppfart for seil 6,7 knop i ca. 7 8 M/S vind. den er langkjølt og får bra høyde mot vinden. Dessuten er kjølvekten på ca. 40% dvs. at den har et godt rettende moment, dvs. at det skal mye til før den krenger noe særlig.

Gjærbakst i båten.

Min lille seilbåt har ikke plass til en gasskomfyr. Men her forleden så kom jeg over en praktisk oppfinnelse, miniovnen "Omnia". Den ser sånn ut.

Første forøk med denne oven var å bake poteter. Jeg har en svakhet for bakte poteter med paprikasmør. Det var helt vellykket. Potene var jevnt stekt både over og under.

Så var tiden inne for å forsøke med brød. Først målte jeg opp karet for å se hvor stor plass det var i det. Karet rommet ca. 1,5 liter. Forutsetningsvis dobler deigen størrelse når den hever, så jeg laget en deig som var 8,5 dl. Etter mine erfaringer skal mel og vann blandes i forholdet 1: 2,4. Altså 2,4 ganger så mye mel som vann. da blir deigen brukbar. 2,5 dl vann og 6 dl mel. Deigen ble litt løs, så jeg måtte elte inn ca. en neve før den ble helt fin.

Det er jo et deilig vær i dag. Riktig et brøddeighevingsvær. Så deigen hevet fint. Så knadde jeg luven ut av den, rullet deigen i en pølse og la den ned i formen til etterheving. Etter å ha etterhevet 1 time i formen tente seg så det minste gassblusset og satte det på lavbluss. Det fungerer ikke helt. Åpningen i formen er såvidt vid at flammen bare treffer den innerste veggen i formen så skorpen blir mye mørkere på innsiden enn på utsiden. Så neste gang skal jeg brukte det andre blusset som er større.

Men brødet smakte akkurat sånn som nystekt brød skal smake.

Skippern har alltid rett ...

... er jo en påstand de fleste av oss har akseptert som en grunnleggende sannhet om sjømannskap. Forskning har vist at dette ikke er tilfelle. Det er slett ikke en følge av sjømannskap, men en følge av eierskap. denne forståelsen av kapteinens rolle opprinnelig er knyttet til den egelske merkantile marine. Den hadde et landbasert eierskap, bestående av rike handelsmenn, med en en kaptein som guvernør for eierne ombord. den engelske lovgivningen forsvarte og forklarte denne forståelsen av kapteinens rolle for å sikre de merkantile interessene i fartøyene som seilte langt, bl.a til koloniene for gjøre eierne rike.

Sjørøvere, eller mer presist fribyttere, til forskjell fra kaprere, hadde demokrati ombord, hvor kapteinen var valgt og bare hadde kommandorett under strid. Eller under seilaset var den kvartermester som bestemte og bl. a. fordelte byttet. De hadde også forsikring i tilfelle av skade i kamp.

Det er jo samtidig sjarmerende at kvartermester fortsatt er en grad i sjøforsvaret. Riktignok noe tilsvarende en sersjant, men likevel.

De som gjerne vil lese originalartikkelen om dette temaet kan følge denne linken her.

Kaprere, dvs. sjørøvere med kaperbrev fra kongen var jo også eid av redere på land og hadde dermed samme eierskap og samme regelverk som den merkantile flåte.

Så det er nok best at skipperen oppfører seg ordentlig til neste valg eller risikere h*n å bli avsatt av kvartermesteren.

Vi kommer aldri lengre enn til Drøbak ...

het en revyvise en gang for 100 år siden. I dag sitter skoen på den andre foten. man kommer alltid lengre enn til Drøbak. Dvs. Man kommer i hvert fall ikke til Drøbak, med båt. Følgelig må man seile lenger, den ene eller den andre retningen.

Det var sånn at vi hadde avtalt med noen venner som bor i Drøbak at vi skulle besøke dem der. Så vi kastet loss torsdag formiddag og det var fremdeles sydvest så vi fikk en deilig tur nordover fra Soon med vinden i ryggen, for en gangs skyld. Men da vi kom til Drøbak var det slett ingen ledige gjesteplasser. Askepott ville på Sightseeing så vi seilte inn syd for Kaholmen mens jeg fortalte og forklarte om jeteen og hvorfor vi måtte seile gjennom stakene. Deretter seilte vi nordover og kikket litt på havnen i Oscarsborg, men den fristet ikke så vi dro videre mot Håøybukta. Der var det heller ikke så god plass, dessuten var det satt ut noen gule badebøyer på mitt favorittsted. Østre Dragsund lå for åpent for den skiftende sydlige vinden, så vi fortsatte mot Bjørnehodebukta, men tok en tur inn i Dragsund for å se. Der var det nesten ingen båter så vi fant oss en plass med hekkanker og fortøyning i brygga.

Det er virkelig lunt og fint i Dragsund og denne gangen var det heller ingen småjævler som freste rundt i joller. Vi tok oss en tur på land, langt nok til å konstantere at det var satt opp en utedass. Det er jo greit å vite når man ligger i en sånn utehavn. Fordi i sånne uthavner er det en formidabel sosial kontroll. Det er nemlig alltid noen som holder til der mer eller mindre bestandig. De har møbler på brygga. Stoler og bord med duk og en liten blomsterpotte på bordet. Jeg tror damene markerer revir med sånne små blomsterpotter. Menn derimot tenner et lite bål. Det var ingen tvil om hvem som bestemte på brygga i Dragsund, da skipperen i den båten som lå på den beste plassen, altså den hvor det ikke er plass til andre båter på babord side, da han samlet sammen noen kvister og kubber og tente seg et lite bål.

Nå skjønner jeg også hvorfor de har joller med motor på. De drar nemlig hjem til Tofte for å hente avisen i postkassa. Det var tydelig å se sammenhengen mellom de ulike båtenes motorkraft og plassering på brygga. Stor motorkraft er noe man har for å komme førstemann til nærmeste uthavn. Dermed så er utgiftene til diesel heller ingen stor bekymring. De seiler neppe mer en ca. 2 minutter. Altså den tiden tar å kjøre motorbåt fra Tofte til Dragsund. Har man glemt saltet så er det bare å frese hjem i jolla. Men det gikk stille for seg. De spilte ikke høy musikk og skrålte ikke i natten.

På fredag morgen kastet vi så loss, for i havneboka vår sto at det var gjesteplasser på Husvik. Det er ikke sant. Heitmann benektet iherdig at det ikke var noen gjesteplasser der, så da ble vi så sure på hele Drøbak at vi seilte hjem til bøya på tre timer og dro ut igjen til våre venner i Drøbak i bil.

Hvorfor skal Soon staves med to o'er?

Tyskeren hadde åpenbart Hansablod i årene. Vi ble vekket av hylende baugpropell da han skulle manøvrere seg ut fra brygga og vende båten mot sydvesten. Jeg skal ikke flire av baugpropell mer. Det var så vidt trangt at med den lengden han hadde på båten trengte han virkelig en baugpropell for å vende mellom flytebryggene. Jeg skal bare flire av båter som er spå store at de må ha baugpropell for å manøvrer i havner som ble laget lenge før noen kunne stave "baugpropell".

Askepott hadde invitert barn og barnebarn ut til Soon for å se på båten og dessuten ta med seg to kartonger rødvin, det er nemlig ikke noe vinmonopol i Soon. For tiden er vår favoritt blandt rødvinskartonger av merket "Avent". Det ble litt voldsomt å skulle lage mat til alle ombord, så vi gikk på Son, ikke Soon, kro. Kroa er dekorert med mange bilder med maritime motiver. Jeg forsøkte å forklare for en jeg antok var hovmesteren, at han ikke kunne stave Soon, som Son, når kroa tok mål av seg til å være et sted for folk med interesse for sjøen.

Grunnen til at Soon heter Soon med to o'er er at stedte fikk navn etter hollendere som formodentlig var like trøtte på å krysse seg ut av fjorden mot den evindelige sydvesten, så de tok seg en overnatting på dette stedet som de kalte for: "Soon water". Når man er kommet til Soon så kan man endelig begynne å krysse på noen lengre legger. Han så bare forvirret ut, men etterhvert skjønte jeg at det ikke var så underlig. Han var en av disse hyggelige svenskene som jobber i restaurantbransjen og gjør et restaurantbesøk til en god opplevelse. dert er jo merkelig at vi må importere svensker for å treffe noen på en kafé som kan oppføre seg ordentlig. Vi spise dagens som var riktig lekre blåskjell.

Noe jeg forøvrig, i følge Askepott, ikke kan. Noe hun mente hun fikk bekreftet en stund senere i båtbutikken som ligger like ved kroa. Denne båtbutikken utmerker seg ved at den virkelig har alt du ikke trenger. Dvs. jeg visste ikke at jeg trengte nye sko, men de visste Askepott. Inn i båtbutikken dro vi. Der inne traff vi nok en hyggelig svenske og ham forklarte Askepott at jeg ønsket meg et par sko som kunne vaskes, med jevne mellomrom. Svensken var virkelig hjelpsom og dro frem det ene parret etter det andre som jeg prøvde på. Nå er jo jeg som alle andre underlagt et budsjett. Det budsjettet har noen få poster: mat,vin og båtutstyr. Hvis det er noen som lurer på hvor sjørøverne er blitt av, så kan jeg fortelle det. De har omskolert seg til landeveisrøvere og selger vaskbare tøysko i båtbutikker. Så humøret begynte alvorlig å dale ved tanken på en sånn formidabel budsjettoverskridelse i forhold til planlagte, budsjetterte sjakler, tau, antennekabler, riggutstyr osv.

En annen ung mann i butikken, en unntaksvis nordmann, som tydeligvis skulle vise at han hadde lært noe av svenskene erklærte at jeg så nanokul ut i de nøye vaskbare tøyskoa. Jeg har altså en liten form for allergi mot snørrunger i butikker som mener at jeg f. eks. skal kjøpe akkurat den PC'en, fjernsynet, radioen osv. FORDI han har maken hjemme hos seg selv. Så jeg tenkte at den unge mannen som ikke visste forskjell på moteløver og skippere burde få en aldri så liten oppdateringer på de ulike sosiale strata han kunne risikere å møte i en skobutikk som kaller seg båtustyrsbutikk. Jeg returnerte hans forkjølede forsøk på kompliment med kommentaren: "Gjett om jeg bryr meg om hvor kul jeg ser ut". Da fikk jeg skjenn av Askepott som mente jeg behandlet den unge mannen dårlig, som jo bare ville være hyggelig. Men damer kan ikke, som kjent, skjeldne mellom landeveisrøveri og shopping. Barn og barnebarn dro hjem og vi hygget oss med rødvinen de hadde bragt med seg.

Historien om bildet jeg aldri fikk tatt

Det burde være en egen klagemur hvor man kunne fortelle om bilder man ikke fikk tatt. her kommer mitt bidrag, snart.

Dagen begynte med strålende sol og den lenge etterlengtede nordavind. Men først ville vi dusje. Det ble på en skuffelse. Dusjen åpner ikke før kl. 10:00. Dermed så ble det heller ikke en tidlig avgang. Men vi inntok en god frokost og halte ut tiden med kaffe til klokken omsider ble 10:00. Heldigvis var vi de eneste som ville dusje og det var to dusjkabinetter så vi fikk hver vår dusj. Det var bare lekkert.

Deretter tenkte jeg at Askepott skulle få en myk start på et perfekt seilas sydover, med vind fra nord, så jeg heiste seilene før vi dro. Det var dumt, vinden klemte "Binna" inntil flytebrygga og laget en ripe i lakken. Men vi kom oss avgårde. Når vi så hadde blitt klar av Tofte og kunne dreie sydover, så døde nordavinden og vi måtte starte motoren igjen. Så gikk vi for vindstille, men ikke lenge. Etter en time så kom sydvesten tilbake ca. 6 - m/s.

Askepott hadde lyst til å ta en tur innom Villa Malle som ligger noen få meter nord for Filtvedt fyr. Der er det en veldig hyggelig kafé. Men da vi nærmet oss syntes jeg den flytebrygga med akterpåle så litt vel ubeskyttet ut, så vi dreide kursen mot Soon. det gikk ulidelig langsomt i motvind. For å få litt mer fart heiste genoaen, emn Askepott likte ikke den plutselige kregningen som oppsto, så jeg måtte flate litt ut, dvs. farten ble ikke så veldig stor, men vi holdt da ca. 4 knop.

Inne i Soon la vi oss først til ved den ytterste flytebrygga. Ganske snart kom det en hyggelig og fortalte at det ville bli veldig urolig på den brygga senere på kvelden og natten. Han foreslå at vi dro lengre innover, nesten helt til butikken, der var det også bøyer som man kunne fortøye ved. Vi så gjorde.

Hittil hadde alle våre landinger vært tilnærmet perfekte. Men det ble den ikke denne gangen. Motoren til "Binna" er for svak til at vi bare kunne ligge i spring i bøya og styre inn til brygga. Vi måtte starte på ny og holde stø kurs mot brygga og samtidig fange bøya under fart. Det viste seg at språkundervisningen og drillingen av pålestikk ikke hadde vært god nok. Det ble litt mange nye begreper på en gang: pålestikk, akter, hold tauet unna propellen, la tauet løpe, men ikke brems det før jeg sier fra osv. Senere oppdaget jeg at jeg jo har en ankarolina, så dersom jeg på et tidligere tidspunkt hadde satt en karabinkrok på den, så kunne jeg bare ha kneppet karabinkroken på øyet i bøya.

Dette var altså ikke historien jeg gjerne ville has tatt et bilde av. bare sånn for sikkerhets skyld, så det det ikke oppstår noen misforståelser.

Vi gikk i land og gjorde oss kjente med lokalitetene. Dvs. vi fant havnekontoret. Der var det en betalingsautomat, kr, 220,- koster det å ligge en natt i Soon. Det var litt i stiveste laget etter min smak, i tillegg må man legge på penger på dusjautomaten for å få varmt vann. Smålig. Forøvrig var servicesenteret lekkert rene og fine dusjer og toaletter og vaskemaskiner i lange baner.

Da vi var kommet tilbake og fått oss en kopp kaffe kom det en ovdiger båt inn. Det viste seg å være en tysk båt. På et slags engelsk spurte de om de bruke samme bøye som oss. Jeg antok at bøya kunne holde oss begge, så jeg sa ja. Med gneldrende baugpropeller fikk han hektet noe som nærmest lignet en hyrdestav på øyet i bøya og seg inn mot brygga med en ung mann i baugen og baugpropellen som hylte til styrbord og babord. Den unge mannen festet intet mindre enn fire tau i brygga og skipperen strammet så opp bøyetauet med en elektrisk vinsj. Den skreik ikke fullt så høyt som baugpropellen, men det var ikke mye om å gjøre. Imidlertid strammet han bøyefortøyningen så stramt at bøya dukket under vann og ble liggende begravet under overflaten. Dermed kom bøya selvsagt mye nærmere land og "Binna" hogg i bryggekanten, så jeg måtte stamme opp min akterfortøyning. Ikke før jeg så hadde gjort, så var han åpenbart ikke fornøyd og strammet opp mer, jeg strammet følgelig også mer osv.

Jeg var ved å bli litt irritabel på dette, men siden han ikke kunne et eneste ord engelsk, så ble min irritasjon ikke bedre uttrykt enn det min gamle rustne skoletysk formår. Men den holdt i hvertfall til at han ga meg en halviterflaske med tysk øl som forsoningspils. Etterhvert tenkte jeg at jeg også fikk vise meg fra en litt mer sjarmerende side, så jeg inviterte ham over i min båt for å se på den flotte nye havneboka vi hadde kjøpt, sånn at han kanskje kunne finne en utehavn. Han kom over i min bår med et voldsomt kenguruhopp. Det var sandelig godt at jeg har en kjøl på 1100 kilo, eller hadde vi gått rundt.

Vi bladde oss gjennom boka og jeg viste ham i kartet hvor de forskjellige utehavnene var å finne. Etterhvert var han fornøyd og ville tilbake til sin egen båt. Siden hans båt hadde et nye høyere fribord enn min båt kunne han ikke returnere med et tilsvarende kenguruhopp. Han satte den ene foten sin utenfor manntauet på min båt og så satte han den andre foten, i en dugelig skrittlengde, utenfor rekke på sin egen båt. For å være høflig formulerte jeg, ved hjelp av hypotetisk konjunktiv på tysk, formuleringen: "Dette går ikke", enda det var ikke særlig hypotetisk at båtene begynte å sige fra hverandre. Jeg antok uten videre at han ville lytte til min angivelige hypotese og snudde meg vekk for å rydde bort boka og kartene. Da jeg snudde meg tilbake var det ikke lenger noen grunn til å bekymre seg om tysk grammatikk og flere hypotetiske formuleringer, for nå lå han i perfekt parallell med vannet og klorte seg til sin egen båt med neglene på pekefingrene og til min båt med neglene på stortærne.

Dette var altså dette tablå jeg ikke fikk tatt bilde av, men fikk i stedet tak i båtshaka og fikk trukket båtene sammen så han, hypotetisk eller ei, ikke falt i vannet. Jeg kan dessverre ikke rose meg med å påstå at jeg vurderte det, Jeg glemte rett og slett å ta bildet.

Senere på kvelden satt Askepott og jeg og drakk rødvin og holdt øye med livet på land. Det var en liten lekeplass der med diverse lekeapparater for barn. Tydeligvis er jeg ikke helt ferdig med jobben selv om jeg nå er pensjonist, for inne på land på denne lekeplassen la jeg merke til en gutt på ca. 5 år, som tørr vedde på ville ha vært en av mine fremtidige objekter, dersom jeg altså som sagt ikke allerede var pensjonist. Jeg vil uten å nøle kalle denne denne gutten for et "Satanfrø". Ganske riktig det varte ikke lenge før han sto på brygga og kastet en stein etter endene og gjessene som svømte mellom båtene i håp om en matbit. Da han lette og fant enda en stein for å kaste så brølte jeg så hele byen hørte det at han ikke fikk lov til dette. Haka på guttungen falt ned på brygga. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd i hans liv at noen hadde opplyst ham om rett og galt. Han slapp steinen og kastet ikke flere.

Det hender vel ofte ...

... er starten på en liten fiskervise av Peter Dass. I hvert fortsatte den unge mannen i båten foran oss ufortrødent med sitt fiske. Det var bare et problem, forklarte han, han likte veldig godt å fiske, men han var ikke så veldig glad i å spise fisk. Imidlertid forlangte hans far, som altså var skipper på båten foran at fisk som ble fisket skulle spises. Dermed spurte han om jeg ville ha en makrell. Nå er ikke jeg heller så veldig glad i fisk, hvis sannheten på død og liv skal frem, men Askepott derimot er veldig glad i fisk. Antageligvis ville hun ikke bli så glad om jeg takket nei til en nytrukken makrell. Ikke mange sekundene etterpå hadde han en ny makrell på kroken. Han sløyet den flott og ga den til meg. Jeg takket pent og regnet med at Askepott ville bli glad.

Men bare et par minutter senere spurte han om jeg ville ha en til. Jeg kunne jo ikke godt takke nei, når jeg nå først han tatt imot en, så plutselig hadde vi to makrell og jeg visste godt at det ikke betød to makrell til Askepott og en burger til meg. det ble nok en makrell på hver til middag. Nå er det sånn at jeg egentlig ikke har så mye imot fisk, det er bare fiskebeina jeg ikke liker. Jeg kaller det et krigstraume.

Det henger sammen på den måten at under krigen, altså den 2. Verdenskrig, så var det lite mat. Det var derfor en ufravikelig regel at alle spiste det de fikk servert. Mine fiskeopplevelser startet med at jeg måtte følge med min mor og stå i sildekø. Det var rasjonering på det meste, så man måtte stå i kø for å skaffe mye og mangt. Denne sildekøen foregikk i en eller annen fiskerbod som luktet usannsynlig vondt. Omtrent sånn som eldgammel spekesild lukter når den fortsatt befinner seg i tønna.

Det eneste jeg tror jeg forsto at dette som luktet så usigelig vondt skulle på et eller annet tidspunkt senere på dagen bli til middag. Jeg tror min foreldre egentlig var svært omsorgsfulle og ville nok som de fleste foreldre skåne barna for smerte. Mine foreldre hadde en særegen forståelse av hvordan slik skåning foregår. Den forgår ved at man forteller barnet at det barnet opplever er feil. F. eks. hvis de skulle ta en flis ut av en finger, så hevdet de hårdnakket at det ikke gjorde vondt. Hvis jeg innvendte at det likevel gjorde vondt så sa de bare at det var innbildning og at det slett ikke gjorde vondt.

Det samme skjedde med den ufattelig illeluktende silda. Da jeg spurte om det var bein i den, så de nei. Da jeg protesterte og mente at den var full av bein og helt uspiselig pga. alle beina, så kalte de meg for frekk, ulydig og obsternasig og ble straffet for det. Askepott mener at krigen er slutt og at man derfor bør kvitte seg med krigstraumer, dvs. man bør spise fisk. Så vi har oppnådd et kompromiss. jeg spise den fisken hun lager til middag hvis jeg får rense fisken, sånn at jeg er sikker på at den er benfri. Jeg har utviklet en fenomenal teknikk for å filetere fisk med fingrene.

Det ble altså makrell til middag og jordbær til dessert. I morgen skal det angivelig bli nordavind, så vi bestemte oss for en natt til i Tofte for å utnytte nordavinden i morgen.

Den lengste fjorden i verden?

Neste morgen, etter frokost og kaffe, heiste vi anker og seilte videre. Så snart vi var kommet ut av Spirebukta, så møtte vi sydvesten. Det slår aldri feil, så lenge jeg kan huske har det blåst sydvest hver gang jeg skal ut Oslofjorden. Kursen ble lagt mot Nærsnes hvor Karl har "Sjøleik" på slipp. Vi ville hilse på, dessuten fant jeg dypt nede i "Binnas" katakomber en nydelig manuell lensepumpe i messing. Den hadde en slangediameter på 3 tommer, så jeg fant ut at den passet bedre på "Sjøleik". Mn vi måtte også denne gangen gå for motor med sydvesten rett i fleisen.

Omsider kom vi frem til Nærsnes, hvor en fornøyd Karl møtte oss. "Sjøleik" var i ferd med å få en ny stråsjøl, noe Karl var svært glad for. Etter en hyggelig kopp kaffe hos Karl, stevnet vi videre sørover. Vi heiste storseilet i håp om å få utnyttet vinden en smule og motorseile sånn litt på kryss. Farten ble litt bedre, så vi nærmet oss omsider Håøya.

Da vi nærmet oss Dragsund lærte jeg mye nytt om riggen. Det er sånn at på slissen i masten så er det et sted hvor slissen er utvidet, sånn at man kan tre gliderne inn i masten(og skulle det senere hen vise seg, ta gliderne ut). Rett ovenfor denne utvidelsen i slissen sitter det en splint. Denne må man selvsagt ta ut, for å kunne tre seilet inn i slissen. Det forekom der og da logisk at den samme splinten skulle ut når seilet skulle berges. Så da vi nærmet oss Dragsund sendte jeg Askepott foran masten for å evt. trekke storseilet ned om det skulle bli nødvendig, samtidig som jeg ville ha henne på trygg avstand fra bommen, om den skulle finne på å skape seg.

Askepott dro på kommando splinten ut og da jeg løsnet fallet til storseilet falt bommen falt som en sekk sement ned på min skulder og seilet rant ut av slissen i masten som en vårkåt bekk. Dermed så måtte jeg stappe seilet ned i ruffen for at det ikke skulle blåse ut. Siden jeg hadde sendt Askepott foran masten og selv hadde hendene fulle med å forsøke å stappe seilet ned i ruffen, så va det ingen ledigen hender til å holde "Binna" i vindøyet. Dermed så ble da heller ikke Binna holdt i vindøyet og for hit og dit etter vinden.

Denne øvelsen var slett ikke overbevisende på Askepott, selv om jeg hele tiden redigerte ansiktet inn i de mest avlappede, rolige og beheskede former. Jeg fattet der og da et vedtak om at det skulle installeres Lazy-Jacks på bommen. Imidlertid var nok den viktigste lærdommen at denne splinten slett ikke skal nappes ut når seilet skal berges. Den skal tvertimot forbli på sin plass helt til seilet skal ut av riggen.

Etter litt strev fikk vi pakket seilet på bommen og kunne rusle inn i Dragsund. Der var det akkurat så fullt som man kan forvente at et er en søndag formiddag. Altså før det nærmer seg kl. 17:00 da de fleste skal hjem. Vi ga derfor opp å fortøye i Dragsund og forsøkte oss litt i Bjørnehodebukta for å evt.ligge på svai der, men det er ikke det beste stedet å ligge i sydvesten, så vi besluttet omsider å inn til Tofte.

Der er det noen få gjesteplasser og det var heldigvis en ledig til oss. Nå er det ikke så mye ved Tofte som minner om Skagen, bortsett kanskje fra prisen for å ligge der, kr. 180,- Riktignok med et klippekort, sånn at den sjette overnattingen er gratis. Tofte har to kafeer og to matvarebutikker. En Kiwi og en Coop, men fremfor alt dusj og toalett. Vi bestemte oss for å benytte oss av disse fascilitetene neste dag.

I en båt som lå ved samme brygge, litt syd for oss, var det en ung mann som fisket ivrig. Det viste seg snart at han kunne sine ting, for han ro åpenbart inn den ene makrellen etter den andre. Siden vinden altså fortsatt var sydvest om enn litt lunere inne i havnen, så satt vi i le av den stekte makrellduften. Den inspirerte Askepott til å hive ut harpa som vi hadde kjøpt inne på Lysaker brygge. Vi hadde også kjøpt et pilkesnøre som jeg hadde tenkt å hive ut, men på en eller annen avsindig måte så greide jeg å lage en formidabel floke av snøret, så det var ingen annen utvei en å kaste snøret eller smøye lina.

De fleste med forstanden i behold ville antageligvis kaste hele snøre og kjøpe et nytt, men jeg har åpenbart noen asbergertendenser, så jeg gikk i gang med å¨smøye. Til stor fornøyelse for de som spaserte langs bryggene for å se på de andre båtene og i håp om å kunne bevitne noen andre som la til brygga på en uheldig måte. Det er som kjent en av de kjæreste aktiviteter man kan ha i en havn. Selvfølgelig var det en kar, en sånn der BarteSam som høylydt kommenterte min smøying. Først kommenterte han at jeg overhodet var kommet i den situasjonen at jeg hadde et snøre å smøye. Dernest hadde han en prognose på hvordan dette ville utvikle seg: "Dette klarer du aldri". Nå var jeg antageligvis ganske irritabel allerede, så jeg inviterte BarteSam på å vedde ei kasse øl på den påstanden. Da bakket han ut uten flere kommentarer, dessverre. For ei kasse øl hadde jeg gladelig smøyet hele natten. Nå ble det imidlertid til at jeg fulgte Askepotts anbefaling, nemlig kappe snøret foran og bak den verste floken og så skjøte snøret etterpå.

Som sagt så gjort, ut med pilkesnøret som hadde en pilk som nok var mer egnet til å fange en to meters hai enn en liten makrell. Men det ble ikke noe makrell på noen av oss.

Endelig ...

ble det tid til et lite seilas. Vi, dvs. Askepott, (Askepott er tidligere presentert og beskrevet her) og jeg skulle seile i en hel uke. Askepott forsikret meg om at hun hadde vært i seilbåt før. Hun hadde vært med noen venner ut til Steilene, riktignok bare for motor.

Vi kom avsted på lørdag kl.14:00. Tradisjonen tro blåste det ført ingenting, men så tok vinden seg opp gradvis og ble en til den sedvanlige sydvest. Jeg bestemte meg hurtig for at Askepott ikke skulle debutere med en hakkende og hoppende kryss ut Oslofjorden, så vi gikk for motor. Det er altså bare det at motoren i "Binna" er på små 7 HK og ddet er ikke så mye å sloss mot sydvesten med. jeg forklarte sånn litt unnskyldende at det nok ikke kunne bli Skagen denne gangen. Askepott sa at hun gjerne ville se litt av indre Oslofjord.

Vinden frisket på til ca. 5 - 6 M/S altså egentlig en perfekt vind for introduksjon til seilerlivet, hvis den altså bare hadde blåst den riktige veien. Men selv en sånn liten bris var en munnfull for Binna. Farten sak til 2,5 knop.

Virkeligheta slår som kjent om seg til alle kanter, skipperen var under en alvorlig trussel om å skulle seile Askepott på hennes første tur med Binna til Middagsbukta. Jeg mener det er direkte identitetstruende for en havarist fra Biscaya å ha første natt på svai i Middagsbukta. heldigvis reddet askepott meg fra katastrofen. Hun hadde nemlig insistert på at vi skulle kjøpe "Havneboka". I den fant hun Spirebukta som ligger rett syd for Middagsbukta. Jeg har aldri hørt om Spirebukta i noen av de ulike beretninger jeg har lest av seilere som har tenkt seg rundt Kapp Horn. Men æren var ikke desto mindre reddet. Vi kastet anker i Spirebukta.

Spirebukta er en veldig trivelig liten bukt, lun og fin og ikke så mange båter. Den lot til å være et yndet sted for småbarnsfamilier. I hvert fall krydde det av barn i alle aldre. Etter en deilig middag med et par glass rødvin gikk vi til ro i en guddommelig stillhet i Spirebukta.

En liten brannfakkel?

Jeg har akkurat hørt på radioen at folk som seiler med promille kan miste retten til å føre båt i inntil 5 år.Stortinget har nettopp vedtatt ny lov om dette. Promillegrensen til sjøs er 0,8 promille. Jeg må straks medgi at jeg er glad for denne lovendringen. Samtidig skal jeg også medgi at jeg opplever at seiling er mer krevende enn å kjøre bil. Jeg mener f. eks.når jeg kjører bil er det sjelden at jeg bekymrer meg om hvor jeg er. Det er en skog av skilt langs veien som forteller meg det. Om jeg mot en eller annen formodning likevel skulle gå glipp av denne informasjonen, er det som regel (etter sterkt påtrykk av ledsagende passasjer), mulig å stoppe og spørre om veien. Når jeg seiler så tenker jeg mer eller mindre konstant på hvor jeg er, og det er ikke så ofte man kan stoppe og spørre noen.

Jeg har aldri forstått den påståtte gleden ved å ha en (permanent for hånden) øl å drikke på mens man seiler. Jeg forstår ikke at noen frivillig utsetter seg for å være mindre årvåken og alert enn maksimalt. 0,8 promille er faktisk ganske mye. F. eks. er 0,8 promille den perfekte mengde alkohol i kroppen hvor bremseklossene (og belteremmen) løsner. Det er omtrent akkurat der hvor det plutselig er for tidlig å ringe hjem helt til det er for sent. Altså der hvor skippere er på sitt høyeste og mørkeste, fisken som ble fisket i fjor på det største og referatet fra hvordan sjefen ble irettesatt på sitt mest fargerike. Eller for å si det på en annen måte, 0,8 promille er tilstrekkelig mengde alkohol i kroppen til å ta de absolutt dummeste avgjørelsene man overhodet kan ta. Som f. eks. monolateralt suspendere tidligere inngåtte avtaler som regulerer tosomhetens gleder og sorger.

Min uærbødige påstand er derfor at mange som sverger til å håndpils mens de seiler søker etter et mentalt girskifte. Nemlig navigasjons(be)redskapet GSG (gåre' så gåre'). I noen tilfelle handler det også om vedlikeholdsprinsippet HLH (Håper lortet holder).

Jeg sverger til alkoholprinsippet: Aldri alkohol så lenge som flagget er oppe, med mindre skipet er fortøyd og seilaset avsluttet.

Evig eies kun det teipte.

Jeg kom jeg til å lese en bruksanvisning her forleden. Det var nærmest et uhell. Det henger sånn sammen at lensepumpen tok kvelden. Dvs, det var ikke alvorlig, det var bare stussen som hadde fått en sprekk. Men den pumpet altså vannet tilbake til utgangpunktet, som jo ikke akkurat var særlig effektiv lensing. Samtidig ikke verre enn at en liten bit gaffateip (tape) kunne fikse det. Men jeg syntes jo at det var litt vel flimsy, så jeg kjøpte en ny, helt maken, så den passet rett inn i festet som var skrudd fast i bunnen.

For å være helt sikker på at jeg koblet pumpen riktig, elektrisk, kom jeg altså til å lese bruksanvisningen, fordi jeg studerte koblingsskjemaet. Jeg studerte det mens jeg spiste og da kan jeg finne på å lese hva som helst, alt fra oppskrifter på melposer til bruksanvisninger.

I bruksanvisningen fant jeg så en nyttig informasjon. Denne lensepumpen, som er helautomatisk, hva nå de betyr, dvs. det betyr at den starter å pumpe uoppfordret etter 2,5 minutter. Hvis den merker noe vann så fortsetter den bare å pumpe. Hvis den ikke merker noe vann så sutter den med å pumpe etter 5 sekunder. Men den starter altså ikke fordi den merker vann, men fordi det har gått 2,5 minutter siden den gikk sist.

Det betyr, til forskjell fra hva jeg hittil har trodd at det ikke kommer inn nok vann til å løfte flottøren, bare at det har gått 2,5 minutter. Man kan altså koke egg etter lensepumpen.

Den fineste nytten jeg har hatt av denne helautomatiske lensepumpen er at nå har jeg stilt bryteren til den i stillingen av, fordi det viser seg at båten bare tar inn en mengde vann i døgnet som svarer omtrent til en kopp kaffe. Dvs. jeg setter den på automatisk når jeg forlater båten. Man kan jo aldri vite.


Jeg er ikke særlig interessert i fotball, så jeg følger ikke så nøye med på hvordan kampene går. Imidlertid var det ikke mulig å høre på nyheten i dag uten å høre om det franske laget, som ikke ville trene. Jeg er ikke sikker på om jeg helt har fått med meg hva saken gjelder, men jeg tror det handler om at en spiller er utvist fra laget fordi han kalte treneren for en "horesønn". De andre spillerne vil ikke trene pga. denne utvisningen.

Jeg antar at resten av laget mente at spilleren var i sin fulle rett til å kalle treneren for en "horesønn". Det jeg selvsagt lurer på er om det er fordi spillerne mener at "horesønn" sånn helt generelt er en passende benevnelse på trenere, eller om det er fordi treneren rent faktisk er en horesønn og derfor ganske enkelt har blitt tiltalt med sin rette familierelasjon? Altså i retning av om det er krenkende å kalle en neger for en neger osv.

Uten noen som helst sammenligning eller sammenheng forøvrig var det heller ikke til å unngå at jeg på nyheten i dag fikk et referat av talen til han der nye prinsen av Sverge, Daniel, visstnok. Jeg kan godt medgi at det også for meg fra tid til annen, i tilspissede situasjoner, kan ha vært litt vanskelig å si: "Jeg elsker deg". Men at man kan oppnå terningkast 7 for å si det bryllupsdagen, må jo være de endelige beviset på at dette anses for å være mye vanskeligere enn å gå på ski over Grønland, eller ha sitt elskede skip å havets bunn i Biscaya for den saks skyld. Men jeg kan altså elske et skip igjen, akkurat som jeg har elsket mange kvinner, i ord og gjerning, uten at jeg noensinne har fått terningkast 7,for å si det, men heller med nød og neppe har fått lov til å vende tilbake til sengen etter forvisningen i stua.

... hvem kan ro uten årer...

Ikke jeg. Dessuten er det vanskelig å ro uten en tofte å sitte på. Den jollen jeg nå har, som jeg altså fikk av Lasse som var en gave fra Poseidon (alt som kommer flytende med havet er gaver fra Poseidon). Den manglet tofte, men det ble hurtig utbedret med en planke, som ble lagt tvers over. Den mangler også det ene festet for åregaffel, men siden jeg nå har årene fra den jolla som ble stjålet, så har jeg festet et tau i festene for manntauet (manntau = hyssing som løper rundt pongtongen for å innbille folk at de har nubbesjans på å klatre ombord i ei jolle etter at de har falt i vannet) og slått et halvstikk omkring hver av de årene.

Det var altså bare det at denne beskjedne planken som skulle utgjøre toften på denne jolla, var også stjålet. Nå var det selvsagt en smal sak å skaffe seg en ny sånn planke. Kanskje nettopp derfor ble jeg så inderlig irritert. Hvorfor i all verden skulle noen ta akkurat min lille planke, når det vrimler av små plankebiter over alt, i hvert fall i nærheten av båtmiljøer. OG HVORFOR KAN JEG IKKE FÅ HA TINGENE MINE FRED???

Jeg mener alle mennesker på denne planeten har minst én viktig og nødvendig informasjon om denne plankebiten: "Den er ikke din". Jeg tror ikke dette er et moralsk problem, jeg tror det er en form for hjerneskade. Altså en manglende kognitiv evne til å ta inn informasjon som inneholder ordet "ikke". Man kan tydelig se det hos små barn, de er selvsagt unnskyldt, presis fordi deres hjerner foreløpig ikke er tilstrekkelig utviklet. Men altså en formulering som f. eks.: "Ikke rør", har åpenbart filtrert bort ordet "ikke". Det når rett og slett ikke inn. Så heldigvis i de fleste tilfelle så utvikles hjernen omsider og det er også en beredskap for å håndtere begrep som inneholder "ikke".

Noe som straks bringer meg over på problemet utvikling av hjerne generelt. Jeg tror det er noen formidable misforståelser ute og går omkring utvikling av hjernen. Jeg tror at mange tror at hjernen utvikles gjennom hvile og minst mulig aktivitet. Som f. eks. da det ble foreslått at matematikk skulle tas ut av undervisningen i skolen, fordi mange elever synes matematikk er vanskelig. Men skoen sitter altså på den andre foten, den viktigste grunnen til at matematikk bør være en del av undervisningen er nettopp fordi mange synes at matematikk er vanskelig. Det er nemlig den eneste veien til at mange, etterhånden, skal synes at matematikk er lett.

Men det er selvsagt ikke bare matematikk som utvikler hjernen. Det er nemlig alle former for problemløsninger. Jeg tror det begynte en gang for mange tusen år siden. en gangen da en håndfull mennesker, så vidt klarte å karre seg ut av Afrika og begynte vandringen som etterhvert befolket hele jorden. De levde først og fremst av skalldyr som vokste i vann og elver. Det kreves nemlig en ganske omfattende fingerferdighet å skrelle ei reke. Det er en komplisert operasjon. jeg er sikker på at kun de som greide å skrelle reker hurtig nok til at de kunne få i seg tilstrekkelig mat til å overleve, som greide denne vandringen.

Det skal nemlig skrelles mange reker for å bli mett. men det er derfor at vi aldri blir lei av reker. Og det er derfor vi gjerne vil ha dem med skallet på, fordi det er selve skrellingen av rekene som sitter sinnet i et lys og muntert leie. det er en 400 000 år gammel arketypisk erindring av å berge livet. Derfor må du la ungene lære seg å skrelle rekene selv, så snart de har tilstrekkelig kontroll over hendene. Fordi det er feedback tilbake til hjernen gjennom øvelsen med å kommandere fingrene til å utføre kompliserte handlinger, som utvikler hjerne. Hvis du skreller rekene for ungene for lenge, kan de få hjerneskade i form av utilstrekkelig utviklet hjerne og ende som jolle og tofte-tyver.

Å stjele jolle eller tofte anser jeg for å være den mest nedrige formen for tyveri. Jeg er forøvrig sikker på at de som driver med sånn finansakrobatikk var som barn jolle-, tofte-, åregaffel-, åre-/tyver. De kan heller ikke skrelle reker, det er derfor de arme jævlene innbiller seg at hummer er bedre.

Happy days are here again ...

Dagen begynte dårlig, Torkild smed kunne fortelle at DynaStarten var fullstendig hinsides enhver reparasjon. Den ene fjæra til å holde børsten var rett og slett vekk. Det var egentlig et mirakel at den overhodet hadde gått rundt.

Så det var bare å svinge seg rundt for å få tak på en ny DynaStart. Jeg vet ikke om jeg skal betrakte det som en god ting eller som en dårlig en, men jeg har åpenbart handlet så mye på "Maritim" på Slependen at jeg får så god service at de leverer varen på døren. På fredag kveld ca. kl. 20:00 hadde jeg en ny DynaStart i handa. Det er noe saliggjørende ved å få seg en sånn flunkende, skinnende og glitrende ny motordel. Tonnevis med bekymringen: "Håper det holder" var forskuttert bort. Det er altså noe aldeles vidunderlig ved å holde i noe som man bare VET virker. Det er til å bli helt vektløs av.

Lørdag formiddag dro jeg avsted for å montere DynaStarten. Ved jolleplassen kom nærmeste båtnabo mens jeg var ved å pumpe litt luft i jolla og tilbød slep. Det sier jeg aldri "nei takk" til. det er ikke så langt, bare ca. 500 meter, men jeg synes det er deilig å bli slept de gangen anledningen byr seg.

I strålende humør gikk jeg i gang med å montere den nye DynaStarten. Da var det jeg oppdaget at den hadde en katastrofal mangel. Den manglet remhjul. Remhjul følger selvsagt ikke med en sånn motor. Så var det å kaste seg på telefonen og ringe til Torkild, om han kunne komme til båten med remhjulene på den gamle DynaStarten? Det kunne han og bare en liten halv time senere var han der. De gamle remhjulene ble flyttet til den nye DynaStarten og monteringen kunne begynne.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. De som konstruerer motorer og sånn, de må konstruere for damehender. Det er rett og slett ikke plass til mine hender, der hvor de nødvendigvis må være for utføre det de skal i hht. planen, hva nå den måtte være. Jeg har slett ikke påfallende store hender. Jeg vet ikke hvordan man måler hender, men et mål som har vist seg brukbart er BH-størrelser. Altså en B-cup er akkurat en håndfull for meg. Men hvorfor skal det være innmari trangt??

Kurt kom innom til kaffe og han har heldigvis hender i A-cup, så han hjalp meg med de trangeste stedene. Endelig var den nye DynaStarten koblet både mekanisk og elektrisk og jeg kunne gjøre et startforsøk. Halleluja, alt virket. Den startet på flekken og den begynte straks å lade.

Spetalen har startet ny karriere i Dagens Næringsliv, som økonomisk tenker. Det anbefales på det varmeste å lese hans tanker, selv om jeg ikke helt følger ham hele veien. I hvert fall skjeldner han mellom "sunn" og "usunn" kapitalisme. Sunn kapitalisme er den hvor investeringene går til å finansiere produksjon av varer og tjenester. Usunn kapitalisme er sånn kapitalisme som går til å finansiere finansieringer, som skal gå til å låne penger ut til de som ikke kan betale.

Det har alltid minnet meg om de annonsene man kan se i avisen fra tid til annen om systemer man kan få kjøpt til tipping og lotto. Det som altså har undret meg er hvorfor vil noen selge et system som "garantert" gir gevinst? Hvorfor ikke bare spille med det fantastiske systemet og innkassere gevinsten?

Det samme gjelder de investeringene som banken selger. Hvis den investeringen er så til de grader så innmari lur, hvorfor tar ikke bare banken sånn helt i det stille og investerer i den? I stedet for å låne penger ut for at andre skal ta investeringen? Etter mitt skjønn så er det akkurat det samme som å selge systemer for å fylle ut tipperekka. Men den største undringen går likevel til de som kjøper sånne greier, enten det er av banken eller av en postboks. Jeg anser det nå for endelig bevist at man rett og slett blir dum av grådighet. Fordi enhver svindel forutsetter en grådig kandidat for svindelen.

Pass deg for grådigheten, ikke nødvendigvis for å unngå å bli svindlet. Men fordi du blir DUM av grådigheten, og det er mye verre enn å tape penger.

Hvor lenge var Adam i paradis?

På torsdag var avtalen at jeg skulle frakte noen materialer for Karl fra Maxbo til Kavringen. Det var med stor glede jeg ville gjøre det, fordi Karl har vært hjelpsom mot meg ved flere anledninger, så fikk jeg anledning til å hjelpe ham litt. Min fornøyelse ligger i det at det er min faste overbevisning at noe av den energien Jorda trenger for å gå rundt er den energien som oppstår ved at folk er hjelpsomme mot hverandre.

Men det er ikke alltid like lett å nå sine mål. Jolla som var fortøyd ved Maxbo var nemlig borte. Jeg forsøkte å ringe noen båtnaboer som befant seg på øya, men de var ikke til få liv i. Derimot så kom redningsskøyta "Stormbull" seilende forbi.Vi vinket av alle krefter, ble sett og de var så vennlige å frakte oss fra brygga til Maxbo og bort til Binna.

Dermed så var vi i gang, seilte bort til Maxbo brygge, hentet og lastet plankene til Karl og seilte med stø kurs mot Kavringen. vel fremme på Kavringen drakk vi deilig espresso ombord i "Sjøleik", båten til Karl, etter å ha losset plankene til Karl.

Det var da at livet på ny antok en sine mer spennende og eksistensielle dimensjoner: DynaStarten ville ikke gå rundt. Dersom det mot formodning skulle finnes noen der ute i verden som ikke vet hva en DynaStart er for noe, så er det rett og slett en innretning som både er startermotor og dynamo på en gang. Men Karl og jeg var ikke tapt bak en DynaStart.

Motoren som sitter i Binna er nemlig en VP MD1. Så den kan startes med sveiv. det foregår på den måten at man tar kompresjonen ut av maskinen ved å vende på en liten hendel som er en ventilløfter. Dvs. egentlig er den en ventilsenker fordi den trykker ventilen ned over således at det ikke oppstår kompresjon i sylinderen. Dermed så kan man sveive på sveiva. Når man så har fått opp en god fart på svinghjulet, så kan ta flytte på denne hendelen således at kompresjon atter gjenoppstår i sylinderen og "motoren starter", som det står i bruksanvisningen. Dvs. det gjør den ikke når jeg forsøker, fordi uansett hvor stor fart jeg får på svinghjulet, så passerer ikke stemplet kompresjonpunktet. karl derimot, dro med sveiva motoren forbi kompresjonspunktet, med full kompresjons altså, og motoren startet.

Men noe var åpenbart galt med DynaStarten fordi den ladet ikke på veien tilbake til bøya. Vel fremme dro Karl til byen via Maxbo brygge og jeg ble sittende å glo på DynaStarten mens jeg samlet krefter til å ta den ut og ta den i nærmere øyesyn. Akkurat da, og det er derfor jeg tror på at verden går fremover, så dukker Torkild smed opp. jeg vet jeg burde si at han kom seilende, med det får jeg ikke til fordi han mer kom hopppende i en liten båt som så ut son en slags blanding av en militært landingsfartøy fra 2. verdenskrig og en sånn luftdrevet flåte fra Everglades i Florida. Det som jo er åpenbart er at den kommer inn på grunt vann.

Torkild smed tok med seg DynaStarten ( etter at jeg hadde tatt den ut) og sa han til neste dag ville gi meg et overblikk over hvordan den hadde det. Så da var det bare å vente på neste dag. Dvs. jeg hadde et lite hengeparti jolledimensjonen.

For de som har fulgt med så hadde jeg på et tidsspunkt tre joller, hvorav ingen av dem virket. Den ene, det såkalte eggeskallet, var rett og slett for farlig. Den andre, som sånn sett var stabil nok, men håpløs å ro. Det var den billigste jolla i samtlige båtbutikker, og dermed den jolla som nærmest betegnelsen badeball, som nå altså var i ferd med å bli den dyreste jolla i samtlige båtbutikker, fordi den egentlig er ubrukelig. Det var altså den som nå var borte. Den siste var ei jolla som ble skjenket av Poseidon (alt som kommer drivende over havet er gaver fra Poseidon)til Lasse, som ga den videre til meg.

Den så ikke så glad ut, den manglet feste for åregaffel på styrbord side og den mangle noe å sitte på. Dessuten manglet den årer. Men nå hadde jeg jo et ekstra sett med årer som hørte til den jolla som var forsvunnet fra Maxbo brygge. De fikk jeg festet til jolla ved hjelp av et tauarrangement så nå kunne jolla omsider ros. Stolt rodde jeg fredag formiddag for meg, men fredag morgen for Lasse for å ta i mot hans tilbud om kaffelatte. Det var da jeg hørte på radio.

På radioen fikk jeg vite at Paven i Rom har sagt at han vil gjøre alt som er hans makt for å sørge for at det ikke vil oppstå flere seksuelle overgrep av kirkens tjenere. Så hvem tror dere vinner? Paven ved hjelp av delegert makt og myndighet, eller en retningsforstyrret Eros, som har blitt sin egen motsetning og fiende?

Jeg tror Eros er sterkere enn Jahve. det er bare skremmende at Eros, dersom Eros ikke blir dyrket på skikkelig vis, blir en grusom og destruktiv demon.

Falsk alarm

For ikke så lenge siden, så var jeg på ny i ferd med havne i en fortvilelse. jeg fikk nemlig ikke start på motoren. Etter å ha kommet til hektene etter den første panikken, så tenkte jeg at jeg i hvert fall måtte sørge for at diesel kom frem. Jeg bestemte meg for å skifte filter. Det er ingen liten sak på en liten VP MD 1 i et ultratrangt motorrom. Men det kan la seg gjøre. Man skal bare lage et universalledd av albuene sånn at de blir like bevegelige som håndledd, så går det fint. Dvs. det var noen hindringer, for det som først har satt seg fast, det sitter fast på en gammel motor. Omsider fikk jeg løsnet filterkoppen og tatt filteret ut. Heldigvis var det tilsynelatende et veldig kurant filter så jeg fikk et tilsvarende med det samme på La-Sa.

Imidlertid var det ikke uten videre mulig å sette et nytt filter inn. Først måtte jeg sette inn en ny pakning og det lot seg ikke gjøre sånn uten videre så lenge lokket til filterkoppen datt fast på motoren. jeg måtte løsne rørene som fører diesel ut og inn av filterkoppen for å få pakningen skikkelig plassert. Disse rørene satt veldig godt fast, men lot seg etter hvert løsne ved hjelp av nedkalling av kjente og ukjente profeter. Dernest skru filterkoppen sammen også sette filterkoppen på på plass igjen. Til slutt feste rørene igjen. Dernest var det nitidig lufting ved hele tre lufteskruer. Ingen luftepumpe riktignok. Filterkoppen satte angivelig lavere enn tanken. Så nytt forsøk på å starte. Og den startet. Det var bare tett filter, denne gangen også.

Jeg leser fremdeles aviser. her om dagen leste jeg en interessant artikkel i "Dagnes Næringsliv" om en liten fransk kommune som også hadde spilt bort hele kommunekassa. De hadde lånt enorme mengde penger for å plassere i noe som angivelig skulle gi svær avkastning. Opplegget viste seg å være et veddemål som dreide seg om utviklingen av kursen på engelske pund versus sveitsiske francs. Det sto ingen detaljer, så jeg vet ikke om det var sånn at de ville tjene penger dersom pundet steg i forhold til franc eller omvendt. Så vidt jeg kan forstå så var det bare to muligheter, enten ville pundet stige eller synke i forhold til francen. Nå kommer omsider mitt poeng. Det må jo nødvendigvis være sånn at den ene valutaen stiger eller synker i forhold til den andre. Dermed så må jo også risikoen være 50% for hhv. gevinst eller tap. Eller for å si det på en annen måte. Det samme som å spille rulett på sort eller rødt felt.

Det som undrer meg er. Hvordan kunne det være mulig for en bank å overbevise en kommune om at dette var en så bombesikker investering at kommunen lånte penger for å gjøre investeringen? 50 - 50 er vel veddemålshitoriens dårligste odds?

Da har jeg en mye bedre forretningside som jeg gir bort helt gratis:

Sett en annonse i avisen rettet mot gravide kvinner. Fortell at du ved å få tilsendt en dråpe blod på et trekkpapir kan bestemme kjønnet på det ventede barnet. Refunder pengene dersom prognosen var gal.Besvar alle henvendelsene konsekvent med "gutt", behold 52% og refunder 48% av pengene.

Fra 1001 natts eventyr

Jeg er dypt sjokkert og fortvilet over Israels angrep på konvoien. Jeg husker godt i 1948 hvor jeg hørte på radioen om Israel. Alle var glade for at jødene hadde fått et land, et sted å bo, et hjem og at nå var deres endeløse lidelser over. Det er så ufattelig at Israel kan utsette Palestina for de samme lidelser som Hitler-Tyskland påførte jødene. Hvordan kan det være? Det har jeg undret meg over mange ganger.

Det finnes et eventyr, blandt 1001 natts eventyr, nemlig "Ånden på flasken". Det finnes en dansk versjon fra Brødrene Grimms eventyr som du kan lese her. Poenget i dette eventyret, slik jeg opplever det, er at ånden høyst ufrivillig ble hekset ned på flasken. De første 300 årene (jeg siterer fritt fra den arabiske utgaven etter hukommelsen)lovet ånden rikdom til den som slapp ham ut. De neste 300 årene rikdom og makt. Etter enda nye 300 år rikdom, makt og visdom. Så hadde ikke ånden lenger noe han kunne love bort til den som slapp ham ut. Ikke desto mindre måtte ånden, for å bevare sin forstand i fangeskapet, ha en forestilling om hva som skulle skje når han slapp ut. Dermed så lovet ånden på flasken død og fordervelse over den som slapp ham ut. For ånden MÅTTE ha en plan, et prosjekt, en drøm, for å overleve inne i flasken.

Sånn går det også når et menneske eller et folk blir utsatt for krenkelser og overgrep. Fortsetter lidelsen lenge nok, mister de evnen til å håpe på et bedre liv. Uten håp om et bedre liv mister man sin menneskelighet.

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal omsette slutten på dette eventyret med dagens situasjon. Mannen som ånden angivelig skulle slå i hjel fordi mannen hadde sluppet ånden ut, overtalte ånden til å krabbe inn i flasken igjen, for å vise at ånden hadde "hjemmel" for sitt prosjekt. Men med ånden vel inne i flasken igjen, korket mannen flasken og åpnet en ny forhandling med ånden om å slippe ham ut.

... som privatperson ...???

Det har jo ikke skjedd så mye båtmessig siden torsdag. Jeg var ganske trøtt da jeg kom hjem og neste dag var jeg både stiv og støl, som jeg skulle ha utført en idrettsprestasjon, ikke bare seilt en liten hyggetur. Men det er jo særlig en ting som jeg gjerne gjør når jeg har vært borte i flere dager sammenhengende, det er å lese avisene. Der altså finne jeg følgende lekkerbisken:"Jævla Bønder". Dvs. det er jo ikke særlig lekkert at noen blogger med denne overskriften. Det lekre er at bloggeren på et alt for sent tidspunkt innser at denne overskriften skulle han aldri ha skrevet og har følgende (bort)forklaringen, og det er den som er lekker:

"Jeg skrev som privatperson".

Har han et slags meningsfilter mellom den private og den offentlige personen? Sånn at det han mener privat ikke kommer til uttrykk offentlig og omvendt. Hva er forresten en offentlig person vs en privatperson mht. meninger? Hvis det betyr at meningene er forskjellige avhengig av om man opptrer offentlig eller privat, så må jo med nødvendighet noen av dem være falske. Altså at han i arbeidstiden sier at han liker bønder, men nå vet vi at han ikke gjør det privat. Betyr ikke det at han da lyver i arbeidstiden? Eller sier han at hans meninger sitter i garderobeskapet? Sånn at når han åpner garderobeskapet på jobben, så liker han bønder av et ærlig hjerte, helt til han låser garderobeskapet på jobben og går om kvelden? I hvert fall sier han: "Jeg ser at det er vanskelig å skille meg som privatperson fra min rolle i DnB NOR i sosiale medier, noe denne saken tydelig viser." ja det har han da virkelig rett i. Det har aldri falt meg inn at det skilles i så måte. jeg vil da aldri i mitt liv finne på å insinuere at en person opererte med to sett meninger, beroende av tid og sted. det ville jo være det samme som å beskylde personen for å være en bedrager.

Men nå skal jeg fortelle hva jeg tror om denne mannen. Han jobber nemlig i bank. Jeg tror han ganske enkelt har tatt inn over seg bankens kultur og forståelsesform for hvordan verden ser ut. I denne verden er f. eks. bønder og arbeidere utgifter som bare hindrer kapitalens frie flyt. Jeg tror at disse gutta i dypeste og ærligste alvor tror at det er inne i bankene at pengene vokser og at verdiene vokser.

Det er derfor ikke underlig at vi fra tid til annen har økonomiske kriser. Det er rett og slett fordi at de som steller med pengene ikke har den fjerneste anelse om hva penger faktisk er for noe. Det er nemlig kun arbeid som skaper verdier. F. eks. i bronsealderen da grekerne forlengst hadde organisert en eksport av olivenolje. de visste godt at det var landarbeidernes pressing av olivenfrukten og sjømannens transport av krukkene med olje frem til markedet som til slutt ga verdien for oljen.

Før disse handlende sjøfarere hadde noe pengesystem, så hadde de likevel systemer for å holde rede på antallet krukker som ble sendt avsted. F. eks. de kunde la hele forsendelsen ledsages av en leirtavle hvor det var trukket en strek for hver krukke. Eller de laget en hul ball av leire og la et antall leirkuler inne i ballen som svarte til antall olivenoljekrukker. På den måten kunne den som mottok krukkene kontrollere at ingen var blitt borte på veien ved å telle antallet krukker og leirkuler.

Det som så har skjedd er at banken har overtatt disse leirkulene i form av konti, og så får de disse leirkulene til å løpe så fort at de klarer å lurer seg selv til å tro at det er blitt flere av dem enn det egentlig er. men når selgerne og kjøperne vil ha leirkulene sine tilbake, så er det plutselig noen mangler, banken har betalingsvansker og går konkurs. fordi de ikke har klart å holde orden på h vor verdistigningen faktisk skjer. Fordi forutsetningen for at en vare skal stige i verdi, er at en hånd har på en eller annen måte tatt i varen.

Farvel Horten

Nå var det ingen grunn til å bli i Horten lenger. Giret gikk i fast inngrep og været var pent og børen sydlig. Jeg overveiet å sette seil, men kom til at den vinden som var spådd lot til å bli spak og jeg ville først og fremst forvisse meg om at giret sto i fast inngrep hele veien. Så turen gikk for motor. 4,5 knop er den farten jeg får ut av motoren, uansett hvor fast inngrepet er. Hurtigere kan den ikke gå, så det tar 7 timer fra Horten til Oslo, for motor vel og merke. Turen var hyggelig i deilig vær hele veien. Nesten ikke en båt ute og i hvert fall ingen hekkbølgemonstere.

Imidlertid gjorde jeg en stor oppdagelse underveis. GPS'en kan vise posisjonen fortløpende underveis. Det var nemlig en knapp i menyen som heter "Endre datafelt". Der kan man bestemme hva de ulike undervinduene i displayet skal inneholde. Ett av alternativene er posisjon. Så nå er jeg helt fornøyd med GPS'en. Dvs. det gjenstår bare en ting nå. Jeg vil ha at den viser et vindu som ikke inneholder annet enn posisjonen med svære tall.

Jeg får heller ikke autopiloten til å virke, enda jeg har kalibrert den på kryss og på tvers. Jeg har en helt bestemt fornemmelse av at kontrollenheten ikke leser rorføleren, dermed så får den ingen feedback fra roret og derfor slår den helt ut i den ene siden før den slår helt ut i den andre, eller bare slår ut i den ene siden og går i en hel sirkel. Dessuten viser fremdeles fluxgatekompasset 15 grader mindre enn det magnetiske kompasset. Det hjalp ikke varig å flytte kassen med malingspann, kanskje den må helt ut av båten? Men det hører altså med til det jeg skal hygge meg med i tiden fremover.

Bare en liten justering

Ut på formiddagen i dag, så var plutselig Roger over meg som en hvirvelvind. Nå skulle båten, motoren og girkassa til pers. Roger ga seg seg ikke før han fikk giret i "fast inngrep", som det forresten heter når giret står der det skal stå for at båten skal bevege seg forover eller akterover. Aldri har giret stått i noe fastere inngrep enn det gjør nå etter Rogers kyndige håndtering. Roger er en trollmann på båtmotorer, så hvis du har motortrøbbel omkring Horten, så er det bare lete etter Roger.

Senere på dagen, mens jeg satt å slikket sol ved bordet på brygga, ble jeg invitert på middag hos Mona og Pete(ombord i den flotte og ovdigre motorbåten), deilig spekeskinke med potetsalat.

I dag var jeg også en tur på Horten Båtsenter som ikke ligger så langt herfra. Jeg trenger nemlig en tilbakeslagsventil til lensepumpen. Det er ikke sånn at problemet forsvinner selv om det er blitt analysert og er grundig forstått. Analysen og forståelsen må omsettes i f. eks. anskaffelse av en tilbakeslagsventil. Men så viste det seg at den slangen som tilbakeslagsventilen skulle inn i var armert og jeg har ikke noen avbitertang. Så hekle prosjektet med å sette inn denne tilbakeslagsventilen er foreløpig utsatt. Jeg må nemlig utvise den aller største budsjettdisiplin. jeg kan ikke bare styrte avsted til nærmeste verktøybutikk og kjøpe meg en avbitertang. jeg må lete i alle kriker og kroker for å se om det ikke skulle være sånn at jeg faktisk allerede har en avbitertang, bare på et annet sted enn der jeg tilfeldigvis trenger den akkurat nå. Det er en av de få ulempene ved å være pensjonist. Man kjøper ikke en ny avbitertang, man bringer den gamle med på tur rundt omkring.

Oppbrudd

I løpet av mandagen så dro alle omsider hvert til sitt. Det tok sin tid å få ryddet bort etter alle deltakerne i hele pinsen, men med enn felles innsats gikk omsider. Selv om det nok var noen damer som var sterkere drivkrefter enn noen andre menn, når det gjaldt å gjøre havnen fin og ryddig etter oss.

Det var spådd regn og vind fra Nord så jeg valgte å bli i Horten i hvert fall en natt mer. Dermed så måtte jeg forhale fra den plassen jeg lå på til en annen plass hvor det var mulig å få låne litt strøm fra en av de andre båtene som lå fast her. Da var det jeg oppdaget at giret ikke virket som det skulle. Det var så vidt båten ville hinke seg fremover. Antageligvis var det ikke noe stort problem, formodentlig bare en justering, men jeg var jo ikke så godt kjent med denne maskinen, som vel må være den eldste lille dieselmotor i verden, nemlig en Volvo Penta MD1.

Utover dagen og mot kvelden kom det et ufyselig regnvær og jeg var virkelig glad for at jeg hadde blitt værende i Horten. Roger, som nærmeste båtnabo heter, hadde vært rundt i byen og fått låne en ovn av Peter, sånn at jeg skulle ha det godt og varmt ombord i det ufyselige været. Som allerede nevnt så er medlemmene i Nautica Schizofrenia veldig hjelpsomme. Så med strøm ombord så kan surfe på internettet og dermed oppdatere denne bloggen. For ordens skyld, jeg bruker ICE og den har god forbindelse i Horten.

Båten er også helt tett. Dvs. det kommer noen få dråper inn her og der, men fullstendig ubetydelige mengder og det ser ut til at det skal bli enkelt å tette igjen.

Neste dag var det en vakker morgen og jeg gikk ut i byen for å finne meg en båtbutikk. Jeg trengte både en tube TECH7 og en fugespistol. Tech7 og pistolen fant jeg i en jernvarehandel på veien. Dessuten trengte jeg et flatstiftsett. det hadde de ingenting av der, men det hadde de i neste butikk som het Bil-Ekstra. Det var en hyggelig butikk, men ikke helt klar for sesongen. Det så ut til at den plutselig hadde utvidet og ikke fått alt på plass ennå. Men de var veldig hyggelig og gjorde stor innsats for å lete opp det jeg ønsket. De viste meg også veien til nærmeste matbutikk, sånn at jeg kom tilbake til båten etter denne handlerunden med både verktøy og mat.

Nå lå vi tre båter i havnen. To av dem hadde sine faste plasser der. Jeg lå innerst og de to andre utenfor. Den nærmeste var båten til Roger. Rett ved fortøyningen til hans båt sto det et lite bord med benker. Der satt vi og drakk kaffe og snakket om løst og fast. Jeg fortalte Roger om mine problemer med giret som ikke ville gi skikkelig fart. Han trøstet meg med å fortelle at han til daglig var reparatør av båtmotorer. Så hvis det var noe galt med den, så skulle han nok finne ut av det. Vi ble så enige om at det skulle vi i hvert fall utsette til det ble fint vær. mens vi satt der og pratet så kom det en dame gående som tydeligvis bodde i båten som lå utenfor Roger. Den var en kjempestor motorbåt, mye større enn Rogers og den var heller ikke så liten, det var en Princes 412. Mona het hun som kom, og hadde meg seg en stor sort labrador. Hun bød på kaffe og så fikk jeg serv ert kaffe i den flotteste motorbåten jeg hittil har vært i. Ikke så lenge etter kom mannen hennes Pete og drakk kaffe med oss. Etter kaffen fikk jeg en omvisning i denne kjempebåten. Det var en utrolig lekker båt.

Karljohansvern ...

... er en idyllisk liten havn i indre havn i Horten. Hittil har den tilhørt forsvaret, men nå antageligvis Horten kommune. Ingen vet riktig sikkert hvem som eier denne lille havnen ved kanalen. Dvs. havnevesenet vil ha havneavgiften, men havnevesenet vil visstnok ikke holde havnen med strøm og vann. Så ta med deg nok vann og strøm om du vil ligge i denne sjarmerende havnen like under denne praktfulle festningen.

Vi, som alle var med i "Nautica Schizofrenia", slikket sol, drakk kaffe og småpratet om løst og fast hele dagen. Dvs. mange dro på en guidet tur inne i et av museene som det ligger flere av her i havnen. Herfra går det en kanal, så man kan dra ned til sentrum av byen med jolle, i kanalen.

Jeg fikk koblet GPS'en til en strømkilde som er inne i styrekonsollen. Derfra kan jeg evt. trekke kabler videre til autopiloten. På et tidspunkt skal det bli mulig å få GPS og autopilot til å samarbeide. Akkurat nå vil ikke autopiloten noen ting. Dvs. den vil noe, men ikke noe særlig nyttig. F. eks. så kjører den bare i ring. Inntil videre har jeg en mistanke om at den rett og slett ikke får feedback fra rorføleren. Autopiloten kan også settes i en slik stilling at den er en ren rorindikator. Det er veldig praktisk i en båt som har ratt og ikke rorkult til å bevege roret. Med rorkult har man en veldig direkte og umiddelbar fornemmelse av rorets posisjon. Det har man ikke med ratt. Da er en rorindikator, altså et instrument som viser rorets posisjon, veldig god å ha.

Jeg har åpenbart problemer med å venne meg til at jeg har en annen båt enn jeg hadde før. Dette uttrykker seg ved at jeg ta for gitt at et eller annet allerede befinner seg i båten. F. eks. skruer, slangeklemmer, div verktøy osv. Men enda mer forskrekket ble jeg da jeg oppdaget at jeg slett ikke hadde noe så selvfølgelig som en parallellforskyver, passer eller en kikkert. Dette er nå på "MÅ HA"-handlelista, som så mye annet.

Om kvelden så festet vi og grillet og hygget til langt på natt.

Endelig seilende igjen

I går var jeg på grillfest. Anledningen var at Ra plutselig dukket opp. Ra og hans kone Miriam er et veldig hyggelig par fra New Zealand. De bodde en periode i båt her ute i dette båtmiljøet. Blandt annet så benyttet de oppholdet her i Norge til å padle rundt Svalbard. Dessuten er ra oppfinner. Til stor fornøyelse for hele båtnabolaget fant ra opp vannsko. han brukte to miniatyrutgaver av båter som akkurat kunne bære vekten av ham. Jeg tror han holdt balansen i hvert fall i 20 sekunder. Det var virkelig hyggelig å treffe ham igjen og vi fikk en snakk, nok øl og noen svidde pølser.

Lasse var som vanlig vertskap ved grillfesten. Han underholdt hele grillfeste med alle sine betraktninger om hvorfor verden ikke er som den burde ha vært. Lasse har dessuten to hunder "Frida" og hennes sønn "Kaffe". Jeg er nesten sikker på at "Frida" er en english sheepdog, mens "Kaffe" er av en mer ubestemmelig avstamming. På en eller annen merkverdig måte har "Kaffe" lært seg å ta med seg fortøyningtauet i land og holder med det jolla til Lasse stramt i mot brygga. det skulle ikke forundre meg om Lasse en vakker dag lærer "Kaffe" å slå et pålestikk.

Kl. 08:00 i dag kastet jeg fortøyningen i bøya og satte kurs mot Horten. Det var et deilig vær med helt klar himmel og fullstendig vindstille. Jeg var jo spent på farten. 4,6 knop klarte jeg å tyne ut av den lille maskinen, en eldgammel Volvo Penta MD 1 fra 1967. Den har 7,5 Hk i seg. Den helt store fordelen med denne motoren er at den kan sveives i gang med en sveiv, om det skulle bli nødvendig.

Det første jeg prøvde ut var autopiloten. Det var ikke særlig vellykket. Båten gikk i ring. I en maksimalt trang ring faktisk. Så liten som den overhodet kan bli med max rorutslag. Nå er det jo ikke så langt til Horten, så det ville jo ikke bli noe problem å styre manuelt.

Ikke før var jeg kommet til Drøbakssundet så begynte det å blåse sønnavind. Jeg tror den blåste 8 - 10 sekundmeter og farten sank til bedrøvelige 2 knop. Uten autopilot til på hjelpe meg bestemte jeg meg for at det var for trangt og etterhvert for mange hekkbølgemonstere rundt meg til at jeg rakk å gå ned i båten hente forseil og sette opp noe seil for å krysse meg ut av fjorden. Det viste seg også at de seilbåtene som krysset ikke hadde noe særlig større fremdrift enn jeg med min 2 knop.

Etter et par timer løyet vinden litt og farten steg til 3 knop. Det hjalp også litt at jeg kunne endre kursen litt mer vestlig da jeg kom til Tofteholmen. Imidlertid oppsto et annet problem som jeg ikke hadde tatt høyde for. Nemlig at jeg manglet en liten line til å feste i selen sånn at jeg kunne hekte meg fast i akterstaget når jeg skulle pisse. Så jeg måtte speide langt i alle retninger for å sjekke om det var et eller annet hekkbølgemonster i nærheten, for kombinasjonen av en pissende seilbåtskipper og et hekkbølgemonster kan være dødelig. Så jeg klamret meg til akterstaget med den ene hånden og forsøkte å pisse så fort som jeg bare kunne, med hjertet i halsen. For jeg er nemlig overbevist om at dersom det finnes en himmel for seilbåtskippere, så kommer man ikke inn i den himmelen med pikken i handa. Jeg tror godt man kommer inn selv om har glemt å ta flagget kl. 21:00. Jeg tror til og med de som ikke kan slå et pålestikk kommer inn, selv om jeg ikke er helt sikker. I hvert fall tror jeg at de som har vært på grunn kommer inn. Men ikke de som lyver og sier at de aldri har vært på grunn. Men med pikken i handa og de som lager hekkbølger så store at joller og kajakker nesten velter, de kommer aldri inn i skipperhimmelen. Aldri.

For øvrig mener jeg at alle politikere og alle ledere på alle nivåer må underkastes hekkbølgetesten. Dvs. de må testes for hvor store hekkbølger de lager. For etter mitt skjønn er de som anskaffer seg et hekkbølgemonster totalt sosialt inkompetente. Man må nemlig ha en særdeles velutviklet evne til lukke øynene til eksistensen av andre mennesker for å dundre rundt i et sånt monster. Hele denne problemstillingen kan forøvrig oppsummeres i følgende enkle parole: " Vis meg din hekkbølge og jeg skal fortelle deg hvem du er".

Etter et par nervepirrende pisserunder og nærmere kl. 16:00 var jeg endelig kommet frem til Horten indre havn, ved Karl Johansvern hvor det skulle være treff for medlemmene av båtforeningen "Nautica Schizofrenia". En samling med trebåt/veteranbåt-entusiaster som setter hverandre i stevne et par ganger i året. Det er en samling veldig hjelpsomme mennesker som setter pris på grill og fest sammen. Selv jeg, som vanligvis er ganske middelhavsorientert i matveien, kan sette pris på pølser som er kremerte på utsiden og rå på innsiden i dette selskapet. Det er hyggelige og beherskede fester hvor det bare en sjelden gang forekommer at en skipper faller i vannet på veien fra det ene elementet til det andre. Samtalene flyter livlig om livet og veien og hvordan få en trebåt tett, en motor til å starte og finne en båtplass til en stor båt.

Trange tider

Den skarpsindige leser har sikkert allerede tenkt ut at jeg nå er i den situasjonen at jeg har et valg med tre alternativer:

1) Jeg kan fortsette et liv med farlige sjøreiser.
2) Jeg kan klare meg uten jolle.
3)Jeg kan skaffe meg en annen jolle.

Jeg skal ikke lage noe spenningsmoment ut av dette, men tvertimot straks erklære hvilket alternativ som er det aktuelle. Det er kanskje egentlig ikke så veldig spennende, men heller ganske innlysende. I hvert fall var saken helt åpenbar for min del.Hvis sannheten på død og liv skal frem så vurderte jeg ikke en gang to av alternativene. Jeg gikk nemlig rett på det eneste alternativet som kunne fylle mine mål og forventninger. For det er jo ganske opplagt at det måtte bli det siste alternativet.

Dermed så gikk jeg i gang med å skaffe meg en annen jolle. Den jolla jeg fant, som for det første var budsjettmessig akseptabel og dessuten var nærmest den viktigste målsettingen: "Lite attraktiv som tyveri objekt. På denne jollen kan man ikke sette en motor. Den kan bare roes. Knapt nok dette skulle tiden vise. En av grunnene til at denne jolla var forholdsvis billig var at den var et puslespill, tror jeg. Heldigvis slapp jeg å foreta en inderlig kamp med meg selv om å la vær med å kikke i bruksanvisningen/monteringsbeskrivelsen, fordi noe sånt fulgte overhodet ikke med.

Den besto av fem deler. Et trekk som mistenkelig lignet på en jolle, men da en jolle som hadde vært på jollenes julebord, helt flat. kanskje ikke så underlig for de fire andre delene var en slags ballonger eller badeballer, som skulle stappes inn i dette trekket. Den ene delen utgjorde innmaten til selve jolla, den andre skulle utgjøre funksjonen som dørk, de to andre delene skulle fylle jobben som sitteputer. Men på føre innmaten til selve jolla inn i jolletrekket var som å stappe helt bestemt, uvillig kroppsdel inn i noe som kunne minne om en beskyttelsesinnretning for nevnte, ubenevnte kroppsdel, som hadde fått for mange turer i en vaskemaskin.

På samme måte som en sånn uvillig kroppsdel er et ganske vanskelig objekt å sette under kommando, uten at jeg dermed vil påstå at man kan trekke noen overførbare konklusjoner fra jollemontering til andre deler av livet, så lot det til at en delvis oppblåsing av innmaten var befordrende på å føre innmaten inn i trekket. Bortsett fra at dersom man blåste dørken for hardt så var det ikke plass til jolleinnmaten og omvendt. Så etter to timers svette samt nedkalling av en rekke kjente og ukjente profeter, slett ikke så innskrenket og repeterende som en viss YouTubesnutt om en nordlending som vil reparere en vaskemaskin, så var innmaten og dørken omsider på plass i trekket og innmaten og dørken kunne blåses fullstendig opp så de til slutt, hver især, lignet en kroppsdel som var villig til enhver innsats for fedrelandet.

Utstyret

Jeg har et slags hat/kjærlighetsforhold til GPS. Jeg synes det er utrolig deilig med et lite instrument, som har et display, som viser koordinatene for det stedet jeg befinner meg. Det er jo tross alt det navigering handler om, vite hvor man er. Noen vil kanskje hevde at det er minst like viktig å vite hvor man skal, men det er, fra et navigasjonsmessig synspunkt fullstendig underordnet. Det er en lang rekke forhold som kan føre til at man ombestemmer seg mht. hvor man skal. F. eks. vær og vind, tretthet, tobakksnød, stort eller lite havari på et eller annet osv. Da er det tvertimot slik at man kan ta en bedre beslutning om et nytt mål, dersom man er sikker på hvor man er.

På den annen side var det jo engang at jeg kun hadde kart, kompass og logg som hjelpemidler til å fortelle min posisjon. Men det forutsatte at man navigerte etter for skjellige navigasjonsmerker. Dvs. den gangen seilte vi fra navigasjonsmerke til navigasjonsmerke. Det kunne være bøyer, båker, jernstenger, fyr, kardinalmerker, master, kirketårn, spesielle landformasjoner osv. Mange foretrakk å seile om natten fordi da kunne man seile etter fyrene. Med ett fyr og loggen kunne man bestemme posisjonen ganske godt. Med to fyr kunne man få en veldig god posisjon.

Med GPS så kaster man et blikk på et display. På en måte opplever jeg det som dypt unaturlig å ikke speide mot horisonten etter et navigasjonsmerke, men altså glo på et display. Det gir ikke samme opplevelse av å ha forflyttet seg i verden.

Men det jeg egentlig skulle fortelle om er at jeg nå har anskaffet GPS til denne båten. Jeg hadde vært innom båtbutikken tidligere i uken, men måtte vente et par dager til butikken kunne skaffe den . Nå var den kommet og jeg var ivrig etter å montere dem og bli kjent med den. Først en lang tid frustrasjon over at den ikke ville starte. Det var virkelig forsmedelig å skulle lese bruksanvisningen bare for å få liv i displayet. I bruksanvisningen sto det: "Hold powerknappen inne i ett sekund". Jeg fant ingen powerknapp. Det var en drøss med knapper og alle hadde hvert sitt navn, men ingen av dem var døpt Power. En av knappene hadde ikke navn i det hele tatt, bare et lite ikon son skulle forestille ei lyspære. Jeg begynte å spekulere på om det lå en eller sammensvergelse bak. Altså ikke mot meg personlig, for jeg er nemlig ikke paranoid, men f. eks. mot bedriftsledelsen fordi noen arbeidere følte seg urettferdig behandlet og hevnet seg ved å produsere en eller annen mengde GPS'er uten powerknapp. I ren irritasjon forsøkte jeg å trykke alle knappene, inklusivt lyspæreknappen, tvers igjennom hele instrumentet. Sim Salabim, så tente instrumentet. Det var altså den navnløse lyspæreknappen som var powerknappen. Slett ikke noe innlysende ikon etter mitt skjønn.

Så var den tent og den kan veldig mye. Den kan vise kurs og distanse til neste waypoint. På veldig mange forskjellige måter og presentasjonformer. Man kan legge inn en ufattelig mengde waypoints og ruter. Den kan vise farten gjennom vannet. Den kan vise utseilt distanse, den kan vise hvor mye man er avvikende fra en kurs, i forhold til et eller annet waypoint vel og merke. Men en ting kunne jeg ikke vri armen bak på ryggen til den for å vise: koordinatene, som altså var det eneste jeg egentlig ville bruke den til. Jeg leste bruksanvisningen forlengs og baklengs, stikkordregisteret og innholdfortegnelsen, men ikke en eneste referanse til "Vise koordinater". I det vinduet som GPS'en kunne vise, som viste båten som en prikk på skjermen samt de evig gjentatte verdiene for kurs og distanse til neste waypoint kunne man flytte kursoren ved hjelp av noen piltaster, og man fikk så noen verdier for kurs og distanse fra posisjonen til det punktet hvor kursoren var. For så vidt morsomt. Men da altså viste det seg at hvis man trykket midt i kursorknappen så hoppet pilen til den flekken som angivelig skulle vise båtens posisjon, nemlig midt i displayet og så åpenbarte det seg et lite nytt vindu med koordinatene. Altså GPS'en viser ikke koordinaten konstant og fortløpende, men hver gang man trykker midt i kursorknappen. Det må tydeligvis være så innlysende at det ikke var nødvendig å nevne det i bruksanvisningen. Så nå begynner jeg å lure på om jeg er i ferd med å bli akterutseilt i forhold til det tekniske fremskrittet. Når jeg nå altså ikke finner det selvinnlysende at et ikon av ei lyspære betyr "på/av" og at man kan få sine koordinater, om man av en eller annen avsindig grunn skulle ønske seg det, ved å trykke på en kursorknapp.

Oppfinnelser

Det er mange fantastiske oppfinnelser. Jeg blir fremdeles overveldet over fly og TV. Jeg synes det er helt utrolig at det kan la seg gjøre å sende mennesker og bilder gjennom lufta. Det er naturligvis et tankekors at så relativt få flyreiser brukes til å forene to elskende personer og så mange flyreiser går med til å stelle i stand noe faenskap eller i beste fall til noen andre som forsøker å reparere på det faenskapet som i utgangspunktet ble stelt istand. Det samme kan man si om TV, det er en ufattelig mengde søppel som blir vist på TV, men oppfinnelsen, etter mitt skjønn er fortsatt like storartet.

Imidlertid finnes det en rekke andre oppfinnelser i vår hverdag som er minst like epokegjørende, men som vi knapt tenker over. F. eks, forstørrelsesglasset. Jeg synes i hvert fall det er vanskelig å fatte rekkevidden av at Galileo Galilei satte et par linser sammen og kikket på stjernehimmelen. Den historien står for meg som noe av det mest typiske for menneskeheten. Nemlig at mange mennesker har det sånn at de ikke ser noen grunn til å bekymre seg om facts, så lenge de har en ideologi. Pavekirken avviste å se i kikkerten til Galilei, det var da slett ikke nødvendig når man kunne se i bibelen . Når man har en ideologi, hva i all verden skal man da med facts?

Forstørrelsesglasset ble visstnok funnet opp ved en tilfeldighet. Det var en gjetergutt som gjette får og som var ved å kjede vettet av seg. I desperasjon begynte han å plukke løv av et tre. Et av disse løvbladene hadde et lite hull og i dette lille hullet lå det en liten duggdråpe. Så gjorde han det som bare personer som er ved å kjede vettet av seg kunne finne på å gjøre, nemlig betrakte venstre hånd tommelfinger gjennom denne duggdråpen, og oppdaget at tommelfingeren da ble omtrent dobbelt så stor.

Men jeg skal la det ligge akkurat nå, ellers sporer jeg fullstendig av i irritasjon over at ikke en gang Darwin er tilstrekkelig forstått. Bare en liten understrekning: Darwin har aldri ment "den sterkestes rett". Han sa: "Den mest tilpasningsdyktige". Men jeg skal la den saken fare for denne gang. Men det er en trussel, jeg kommer tilbake til dette før eller senere.

I hvert fall synes jeg litt synd på de menneskene som er lykkelig uvitende om at det finnes en gang hvor det ikke fantes TV. Jeg tror de lever i en verden fattigere på farger, de som ikke har erfart overgangen fra en TV-løs tilværelse til en tilværelse med overdose på TV. men jeg skal heller ikke dvele ved dette, fordi det er annen oppfinnelse som imponerer meg og som er så hverdagslig at vi nesten aldri tenker over den, nemlig vindusspyleren på bil. Det var faktisk en gang i historien hvor det ikke fantes vindusspylere, da måtte man stoppe bilen og vaske frontruta på beste vindusvaskermaner. Jeg tror det er vanskelig å fatte hva vindusspyleren betyr for mobiliteten i landet.

Den oppfinnelsen jeg egentlig hadde tenkt å snakke om er tilbakeslagsventilen. Det har seg nemlig sånn at ombord i båten er det en lensepumpe. Til denne lensepumpen er det bryter som har tre posisjoner: "Automatisk, Av og Manuell". Den står på automatisk. Men jeg var blitt bekymret. Lensepumpen gikk svært ofte. Den tok seg bare noen sekunders hvil mellom hver gang den gikk, selv om den bare gikk i veldig kort tid. Til slutt satte jeg den i stillingen "Av" for å se hvor mye vann som kom inn. Det var like spennende som å glo på maling som tørker. Det kom nemlig ikke noe nytt vann inn. Jeg ventet en time. Ikke noe nytt vann. Deretter to timer, fortsatt ikke noe nytt vann. Etter fire timer var det fortsatt ikke noe nytt vann som var kommet inn. da tok jeg hele lensepumpesystemet i nærmere øyesyn. Det viste seg at det manglet denne beskjedne lille fantastiske oppfinnelsen, en tilbakeslagsventil. Det var det samme vannet som gikk frem og tilbake når bryteren sto i stillingen "Automatisk". Det vannet som sto i slangen rant tilbake.

Jeg forfalt straks til undringer over hvordan livet ville se ut dersom man kunne montere en tilbakeslagsventil på kjærligheten. Tenk om man kunne ha en sånn ventil i forholdet at all den gamle dritten ble pumpet ut av forholdet og aldri kom tilbake.

Undring?

Det er klart at noen sikkert vil undre seg over at jeg i det hele tatt har kommet i en sånn situasjon at jeg pådro meg en farlig sjøreise. Forklaringen er, som forklaringer stort sett er, veldig enkel, jeg har en båt. Denne båten ligger i ei bøye. For å komme til og fra bøya trenger jeg en jolle. Så jeg dro i gang en liten undersøkelse i det lokale nettverket i området rundt denne bøya, om det var noen som hadde ei lita jolle de ikke trengte. Det jeg først og fremst var ute etter var ei jolle som var minimalt attraktiv for eventuelle jolletyver. Det er nesten ikke noe som er så ergerlig som å bli frastjålet en jolle, når man altså vel og merke har sin båt i ei bøye. da mener jeg ikke utgiften, det er naturligvis ergerlig nok, men det mest ergerlige er å ikke kunne dra til sin båt når man vil. For det er nemlig et av fundamentene i en skippers sjel, som har begått den avsindige handling å ha en båt, nemlig å kunne dra hvor man vil.

En skipper kan selvsagt avfinne seg med å ikke komme dit han vil pga. f. eks. værforholdene. I så måte er en skipper svært ydmyk. Men å ikke komme dit man vil pga. en jolletyv er rett og slett dypt forsmedelig. Derfor tok jeg med stor glede i mot gaven fra Stein Erik, altså det ustabile, eggeskalet, fordi jeg ble straks jeg så det, overbevist om denne jolla ikke ville bli stjålet og dersom den likevel skulle bli stjålet så har jo gårdagens hendelser vist at et slikt tyveri innebærer stor risiko for dødsstraff. Jeg mener en person som straks skjønner at denne jolla er svært ustabil ville aldri finne på å stjele den. Den ville altså kun bli stjålet av en person som overhodet ikke kunne se at den var svært ustabil før etter at vedkommende allerede hadde erfart at det var det den var. Altså en slik jolletyv ville ta farvel med den synkende jolla og sannsynligvis også med sitt liv med en kommentar omtrent som denne: "Den var jammen svært ustabil ...". Det er nemlig det som er den store forskjellen mellom å få ei jolle fra å stjele den. Man får på forhånd vite om den er svært ustabil.

Farlige sjøreiser

Her forleden dag var jeg ute på min hittil farligste sjøreise. Nå er jeg overbevist om at det finnes mange definisjoner og forståelsesformer for hva en farlig sjøreise er, så jeg skal umiddelbart beskrive min:

Graden av en sjøreises farlighet er proporsjonal med størrelsen på den ufrivillige våte flaten (saltvann) som den sjøreisende pådrar seg.

På denne reisen ble jeg våt fra kneet og ned i skoen, inne i skoen og helt ut til stortåa. Og det enda denne sjøreisen var på knappe 0,1 NM. Altså bort til båtnabo Terje, som har en utrolig lekker Colin Archer-skøyte.Den er forøvrig til salgs, så hvis du drømmer om Norges peneste skøyte, så bare si fra, så skal jeg formidle kontakt.

Jeg skulle altså bare besøke ham for å beundre skøyta hans og dessuten slå av en prat om løst og fast. Denne reisen måtte jo selvfølgelig skje med et eller annet fartøy, i dette tilfellet ei jolle. Denne jolla hadde jeg fått av Stein Erik, som sa at jeg godt kunne få dette eggeskalet. For det var akkurat hva det var. Stein Erik er dessuten en anstendig mann, så han sa fra at jolle var svært ustabil. Det kunne jeg godt se, trodde jeg, og her er vi ved sakens egentlige kjerne. Jeg visste nemlig slett ikke hva "svært ustabil" betyr. Til forskjell fra nå, i skrivende stund, for nå vet jeg inderlig godt hva "svært ustabil" betyr. Det betyr rett og slett direkte livsfarlig hvis man foretar det aller minste avvik fra å sitte musestille, midt i båten.

Nå kan jeg veldig godt sitte musestille midt i en båt. Jeg kan til og med ro den, mens jeg sitter musestille midt i den. Jeg vet til og med at det eneste stedet man kan klø seg er for eks.der man sitter midt i båten, takk og pris, men ingen andre steder, ikker en gang på skulderen. Det jeg altså ikke hadde regnet ut var at man ikke sitte musestille midt i båten, samtidig som man vil klatre opp på rekka til "Laud", altså båten til Terje. Så jeg satte foten på aktertiljen, relativt midt på den. Det kan man ikke, da forsvinner aktertiljen under vannlinjen og foten følger med på veien under vannlinjen, helt opp til kneet innen jeg fikk samlet og flyttet foten tilbake til midttiljen. Det hjalp ikke særlig på stabiliteten at det nå var ca. femti liter vann i jolla. Øvelsen måtte avsluttes med at jeg la meg på magen i jolla til Terje, som ikke var, heldigvis, svært ustabil. Det var rett og slett den minst elegante landing jeg noensinne har hatt i ei jolle. Men jeg kom meg da omsider helskinnet ombord i "Laud" og nådde målsettingen: en sludder og en sladder med Terje.